De nordiske landene er i ferd med å få opp øynene for at medarbeidere i bedrifter er en viktig ressurs i innovasjon.
De siste ti årene har nærings- og innovasjonspolitikken i de nordiske land vært preget av at nasjonale, europeiske og internasjonale innovasjonsstrategier har avløst hverandre. Felles for alle er at de har som formål å finne veier til vekst, sysselsetting og stabile samfunn.
Det underliggende paradigmet for disse skiftende strategiene har i høy grad vært antagelsen om at vekst og velferd bare kan sikres gjennom styrket forskningsinnsats. Politikere og byråkrater synes å basere formuleringene sine på tanken om at de vesentlige ideene oppstår i laboratorier og forskningsavdelinger. Så langt har denne temmelig snevre tilnærmingen til innovasjon dessuten vært nokså ensidig innrettet mot teknologi- og naturvitenskap. Tiden er nå godt moden for å supplere tenkningen om hvem og hva som bidrar til faktisk innovasjon.
Blant de næringspolitiske strategene er det en erkjennelse at det er særlig problematisk å få utløst innovasjonspotensialet i de små- og mellomstore bedriftene, som jo dominerer i Europa. EU og nasjonale regjeringer har forsøkt å utvikle særlige program rettet mot disse, men så langt har de ønskede resultatene uteblitt. Dette har igjen fått både OECD og EU til å bevege seg i retning av en bredere innovasjonspolitisk tenkning, der man søker å integrere forsknings- og næringspolitikk med utdanningspolitikk.
Et paradigmeskifte er altså i ferd med å få gjennomslag i mange vestlige land – inkludert de nordiske – i alle fall på papiret. Nye formuleringer introduseres i de nasjonale innovasjonspolitikker. Nå fremheves de store samfunnsmessige utfordringene, framfor mer spredte produktsatsinger. Verdien av helhetlige tilnærminger til innovasjon understrekes, framfor et rent naturvitenskapelig og teknologisk fokus. Og betydningen av innovasjon i tjenester, produksjons- og arbeidsprosesser løftes frem. Dette skjer samtidig som det generelle utdanningsnivået i industrialiserte land øker, og virksomheter ansetter stadig flere mennesker med kompetanse til å se og forstå større sammenhenger og til å delta i arbeid for å løse kompliserte problemer.
Som en del av dette har de nordiske landene tatt i bruk begrepet «medarbeiderdrevet innovasjon» i sine politikker. Dette innebærer en anerkjennelse av at de aller fleste kan og skal bidra til innovasjon. Enkeltpersoner representerer en vesentlig kilde til innsikt og problemløsning, enten de jobber i en utviklingsenhet eller har driftsoppgaver. Erfaring viser at bred involvering av medarbeidere i innovasjon har positive økonomiske effekter, men også gir utbytte i form av økt trivsel og redusert fravær.
En særlig utfordring for politikere og myndigheter er at man stort sett forholder seg til de transnasjonale, nasjonale og regionale nivå. Fra slike makroperspektiv blir enkeltvirksomheter, ja selv industriklynger og nettverk, lett oppfattet som «svarte bokser». Oppmerksomheten er i liten grad rettet mot det som foregår i enkeltorganisasjoner, selv om det jo er der innovasjon utspiller seg i praksis. Det er også på den enkelte arbeidsplass man kan legge til rette for at medarbeidere skal kunne bidra til god utvikling og innovasjon, og etablere arbeidsformer som gjør at man kan utnytte de mulighetene som finnes og skapes. Kompetanse er en nøkkel i denne sammenhengen.
Det å se på enhver medarbeider som en viktig ressurs i innovasjon handler derfor ikke bare om lokal praksis. Det er en tilnærming som berører et bredt politisk område, fra næringsutvikling og innovasjon til utdanning, velferd, likestillingsspørsmål og arbeidslivspolitikk. Skal Norge lykkes bedre med innovasjon er det nødvendig å samle en til dels svært fragmentert politikk i en mer helhetlig tenkning, der forskning, utdanning og praksisnær utvikling samtenkes og kobles til globale og nasjonale samfunnsutfordringer.
I de nordiske landene har man begynt å forholde seg til slike tanker, men realiseringen i ny praksis mangler fortsatt. De faktorene som kanskje mest av alle har vært oversett så langt, er utdanning og ledelse. Man skal ikke lenger bare formidle og forvente, men heller aktivere kunnskapsressurser. Dette stiller visse krav til utdanning – på alle nivå i skole og universitet bør det arbeides med spørsmålene:
Hvordan kan enkeltmennesker utvikles til verdifulle bidragsytere i innovasjonsarbeid? Hvordan lærer vi best å identifisere problemstillinger, og videre se muligheter og løsninger på disse? Det er en god start, men langt fra tilstrekkelig, med kurs i entreprenørskap; Innovasjonstenkning kan med fordel integreres i flere utdanningsløp rettet mot et mangfold av roller og yrker.
Medarbeiderdrevet innovasjon stiller også nye krav til ledelse, de som innehar lederroller må vise genuin vilje til å delegere ansvar, og tillit til at medarbeiderne vil bidra til å realisere endring. Derfor bør det oppmuntres til at medarbeiderdrevet innovasjon blir et viktig tema også innenfor ledelses- og organisasjonsstudier.
Det finnes etter hvert en rekke eksempler på hvordan det arbeides for å fremme medarbeiderdrevet innovasjon i Norden, både på politisk og praktisk plan. For dem som kan tenke seg å lese mer om dette, anbefales rapporten «Nordiske strategier for medarbeiderdrevet innovasjon – 2013» utgitt av Nordisk ministerråd.