Jens Stoltenberg spiller et høyt spill med både norsk økonomi og verdens klima.
Vi er sikre på at Jens Stoltenberg pleier å lese tidsskriftet The Economist. Derfor er vi også sikre på at han har lest artikkelen «Yesterday's fuel» som nylig var ukens hovedsak.
Artikkelen handler om olje, og den er illustrert med en dinosaur ved en bensinpumpe. Artikkelen konkluderer med at den globale etterspørselen etter de sorte dråpene kan begynne å falle i løpet av et par år. Vi frykter at Stoltenberg satte kaffen i halsen da han leste artikkelen. Han har jo satset alt på at dette ikke skulle skje. Norske politikere har gjort velferden avhengig av oljepenger og gamblet på at vi kan fortsette å leve i lykkelig oljerus.
Men nå er det ingen tvil om at det energipolitiske verdensbildet er i ferd med å endre seg. I forrige uke skrev tidligere Høyre-rådgiver og oljedirektør Terje Osmudsen i Stavanger Aftenblad om at «reisen ut av oljealderen må starte nå». Omtrent samtidig skrev avisen Nationen om den tyske energirevolusjonen «Die Energiewende» som har bidratt til å skape to millioner fornybare arbeidsplasser. Hvor lenge skal Norge fortsette å satse alt på oljeindustrien?
Oljemeldingen som ble vedtatt av Stortinget i 2011, gikk gjennom uten protester fra noen av stortingspartiene. Meldingen peker i en helt annen retning enn både The Economist og Angela Merkels energipolitikk. I praksis binder den Norge til fortsatt oljeavhengighet i tiårene frem mot 2040, og slår fast at enorme ressurser skal brukes på å lete etter mer olje og gass. De årlige investeringene på norsk sokkel er allerede i ferd med å passere 200 milliarder kroner og de dyktigste ingeniørstudentene har lenge utdannet seg til å jobbe i petroleumsnæringen. Samtidig forvitrer konkurranseevnen i det landbaserte næringslivet. Den etablerte fastlandsindustrien, med Sødra Cell Tofte som nyeste eksempel, taper kampen mot det skyhøye oljesmurte kostnadsnivået. Regjeringen spiller et høyt spill med norsk økonomi.
Det er ikke overraskende at stadig flere ser behov for en kursendring. Forrige sommer vekket artikkelen «Global Warming's Terrifying New Math» stor oppsikt. Tallene viser at atmosfæren ikke tåler mer enn 565 nye gigatonn CO2 før vi bryter med det internasjonalt anerkjente togradersmålet. Den samme artikkelen viste at verdens olje- og energiselskaper har påvist reserver som inneholder fem ganger mer CO2 enn klimaet tåler. Det betyr at omkring åtti prosent av de kjente reservene av fossil energi må bli liggende i bakken. Det betyr også at vi allerede har funnet mer olje og gass enn vi kan ta opp. Dermed reiser det seg et spørsmål som Jens Stoltenberg burde tatt stilling til for lenge siden: Hva er hensikten med å lete etter enda mer olje og gass, når verden allerede har funnet alt for mye? Vi utfordrer spesielt Høyre og Arbeiderpartiet til å svare oss på dette spørsmålet.
De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. Vi vil føre en politikk som planlegger for et scenario der verden lykkes i å løse klimakrisen. Hva er alternativet? I en grønn fremtid vil omstillingen til fornybare løsninger for transport, matproduksjon, energiproduksjon og andre sektorer bli den viktigste vekstnæringen av alle. Derfor er vi opptatt av å finne næringer som tar med seg kompetansen fra petroleumsindustrien inn i en bærekraftig økonomi. Slik kan Norge fortsette å være verdensledende på flere områder, også etter at oljealderen er slutt.
Men da må vi starte omstillingen umiddelbart. Ved å stanse åpning av nye felt, med sikte på full utfasing av oljeindustrien innen 20 år, vil vi skape stabile forventninger og redusere kostnadspresset i økonomien. Bare et mangfold av nye ideer, teknologier og virksomheter kan sette oss i stand til å løse alle oppgaver uten bruk av fossil energi. Derfor foreslår vi også en rekke grep som bedrer vilkårene for gründere, småberdifter og entrepenører.
Norges hodeløse satsing på olje og gass kan sende både norsk økonomi og verdens klima i grøfta. I åtte har har den sittende regjeringen gjort Norge mer oljeavhengig. At høyresiden, med Erna Solberg i spissen, går til valg på å fortsette langs det samme blindsporet understreker behovet for et grønt gjennombrudd i norsk politikk.