Sommeren i år ble innledet med en ubehagelig milepæl: For første gang registreres verdier på over 400 ppm CO2 i atmosfæren. Trolig er dette det høyeste CO2-nivå vår atmosfære har hatt på over en million år, og det fortsetter å stige med «stø kurs».
Vi er ellers midt i valgkampen. Også der er temperaturen høy. Med dypt alvor forteller den ene etter den andre politikeren oss hvor dårlig det står til på grunn av den sittende regjering, eller hvor dårlig det kommer til å bli med skifte av regjering. Samtidig varsler de stø kurs. Vi sier heller: Norge trenger en real grønn vårrengjøring. Norge trenger en snuoperasjon. Norge trenger nye stemmer inn i det etablerte, som utfordrer virkelighetsoppfatningen vår. Snuoperasjonen må starte ved dette valget.
Er det grunn til å tro at det vil bli mer enn symbolske forskjeller med Jens eller Erna ved roret? Det er på flere områder utvilsomt både ideologiske og reelle forskjeller mellom de to blokkene, men i praktisk politikk, og spesielt miljøpolitikk, forsvinner mye av dette på grunn av segmenterte økonomiske og sosiale interesser. Det er en av hovedgrunnene til at norsk miljøpolitikk feiler på hjemmebane og overlater kostnadene til fremtidige generasjoner.
Vi holder høy fossil utvinningstakt på autopilot, også i områder som har stor sårbarhet og verneverdi. Hvordan skal vi da kunne kreve moderasjon av andre? Kanskje sentralbanksjef Øystein Olsen er den som tydeligst har uttrykt en utbredt, underliggende bekymring, nemlig at miljøhensyn rett og slett vil gjøre norsk olje mindre verdt. At vi med andre ord må være forberedt på å trekke de reelle miljøkostnadene fra salgsprisen. Dermed gjelder det å få opp mest mulig av oljen raskest mulig, mens prisen er høy.
Det er nytt at en olje- og energiminister oppfører seg som mikrofonstativ for oljebransjen. Vi har en sosialdemokratisk statsminister som har et svært synlig engasjement for internasjonal klimapolitikk, men som på hjemmebane synes mest opptatt av at firmaet Norge skal gå i pluss. Vi har absolutt ingen tro på at en blå statsminister har nevneverdig alternative visjoner. At Statoils direktør trekker på skuldrene mens han ler hele veien til banken, er derimot ikke overraskende. Hans jobb er å tjene penger for Staten; Statens oppgave er å legge moralske føringer for Statoil. De kan alle mene at norske utslipp er bedre enn andres utslipp og ‘toe sine hender’, den kjente Pilatus-reaksjonen, men det endrer ikke de faktiske forhold.
Et ny visjon om en ny type måtehold, både individuelt og nasjonalt, nye satsingsområder for energigenerering og en ny grønn kurs må derfor frem i debatten. Dette er også konklusjonen i en forskningsrapport som ble lagt frem på universitetet i Oslo i vår. Forskerne bak rapporten Maintaining Humanity’s Life Support Systems in the 21st Century oppfordrer oss alle, politikere, næringsliv, religiøse ledere, forskere og andre til å arbeide hardt for å løse hovedutfordringene i vår tid: klimaendringer, utrydding av dyr og planter, tap av økosystem, forurensning, befolkningsøkning og ressursforbruket på jorda.
Vi kan selvsagt diskutere vektleggingen av disse temaene, og legge til noen andre, slik som mer rettferdig fordeling av goder. Men til syvende og sist må vi ta innover oss at miljø ikke er noe som er utenfor oss. Naturen er kulturens hjem, som dypøkolog Nils Faarlund ynder å si det. Naturen omfatter alle økosystem, og alle økosystemer er forbundet med hverandre. Ved polene smelter isen, mens verdenshavene forsures av økt CO2-nivå. Vi har kunnskapen, men synes likevel fastlåst på stø kurs.
Dagens økonomiske system skaper de store økologiske utfordringene vi står overfor.
Overgangen til en ny, grønn økonomi kan være en mulighet til å adressere slike utfordringer. Vi ser nå nye forslag til konkrete handlinger, nasjonalt og internasjonalt, både når det gjelder satsing på kollektivtrafikk og mer bærekraftig landbruksproduksjon, mer aktiv etisk styring av investeringer og økte krav om moratorium i utedling av nye oljelisenser. Det er gode eksempler på bærekraftige byer, såkalte transition-towns og egne bioregioner med helhetlige økologiske visjoner.
Utfordringen er å sy dette sammen i enda større enheter, og å utvikle et internasjonalt lovverk som beskytter mennesker og natur mot utbytting. Den fremste eksponenten for overgangen til en mer økologisk økonomi er den amerikanske økonomen Herman Daly. Han snakker forøvrig mye om behovet for sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital. Her ligger mye godt til rette i Norge, hvor vi gjennom «den norske modellen» har tradisjon for en god dialog mellom fagforeninger og arbeidsgivere.
Vårt menneskelige fotavtrykk er for stort til ikke å bli satt i sentrum for politikken. En grønn ideologi som bygger på solidaritet med både natur og fremtidige generasjoner, har derfor en sjanse til å nå nye, unge velgere. De skjønner intuitivt at vi trenger noen som setter tidens sosiale og miljømessige spørsmål inn i en større økologisk ramme. Dette revolusjonerer ikke Norge og verden, men det er et skritt på veien til et nytt, mer økologisk fundert paradigme. Oppskriften er ikke tilbake til fortiden, men en ny visjon for fremtiden.
Håpet er nå grønt.