Kunnskap må deles

I dag spres informasjon raskere enn noen gang. Hver dag skapes det kunnskap som millioner av mennesker deler på tvers av landegrenser. Aldri før har offentlig finansiert forskning produsert så mange forskningsartikler som det gjøres i dag. Likevel blir ikke kunnskapen utnyttet og delt med alle slik den burde blitt, men puttet bak høye betalingsmurer og gjort utilgjengelig for store deler av verdens befolkning. Det er noe alle taper på, særlig studenter og akademikere i fattige land.

I dag publiseres nesten alt av offentlig finansiert forsking i lukkede tidsskrifter som det koster mye e å få tilgang til. Dette til tross for at det er skattebetalerne som finansierer forskningen. Bare i Norge alene er det beregnet at universitetsbibliotekene betaler rundt 200 millioner kroner årlig for at norske studenter og akademikere skal få tilgang til den nyeste forskingen. Som student i Norge er vi derfor svært privilegert som slipper å betale for den nyeste forskningen selv. Slik er det ikke i de aller fleste land. I en verden med store ressursmessige skiller betyr dette at store deler av verdens befolkning ekskluderes fra viktig kunnskap. Det er urettferdig og svært unødvendig. Kunnskap er nøkkelen til utvikling og for at verden skal gå framover er vi nødt til å ha alle med på laget, også de med dårlig råd. Studenter og akademikere i fattige land er en enorm ressurs for samfunnet sitt, men uten tilgang på nyere forskning blir det umulig for dem å unytte potensialet sitt til det fulle. Det er en tragedie.

Mangel på kunnskap fører til alvorlige konsekvenser. Et eksempel er i Malawi hvor helsepersonell ikke fikk tilgang til den nyeste forskningen på HIV. Dermed visste de ikke at kvinner som går på HIV-medisiner ikke skal amme barn fordi det kan føre til smitteoverføring. Denne situasjonen er nå rettet opp , men hadde forskningen vært tilgjengelig for alle ville den aldri oppstått i utgangspunktet og helsearbeiderne ville antakeligvis reddet flere liv. Dette viser hvor uholdbar dagens situasjon er og hvor utrolig viktig det er at kunnskap deles med alle.

Slik det vitenskapelige publiseringssystemet fungerer i dag er det kun de store publiseringsfirmaene som tjener på å ha lukkede tidsskrift. De har enorme profitter med lave utgifter og høye inntekter fordi de ikke produserer noe av forskningen selv. Det er det forskerne som gjør med skattebetalernes penger. Dermed betaler det offentlige to ganger for forskning. Først for å finansiere forskningen, så for å ha tilgang til resultatene.

Slik bør og trenger det absolutt ikke å være. Vitenskapelige artikler kan bli tilgjengelig for alle dersom forskerne publiserer i åpne tidsskrifter, såkalt Open Access-publisering. Et annet alternativ er at forskerne legger ut forskningsartiklene sine i åpne, elektroniske arkiver etter at de er blitt publisert i lukkede tidsskrifter. Dessverre er det slik at forskerne kan bli nektet å gjøre dette dersom selskapet som har publisert artikkelen deres ikke vil la dem gjøre det. Dermed er ikke denne løsningen like ideell som Open Access-publisering.

I åpne tidsskrifter er det de som publiserer artikkelen som betaler, mens leserne har gratis tilgang til den. I dag publiseres rundt 10-12 prosent av alle norske vitenskapelige artikler i Open Access-tidsskrifter. NTNU og andre store universiteter i Norge har allerede etablert et publiseringsfond hvor forskerne kan søke om midler til kostnadene for å publisere i åpne tidsskrifter. Dette er en god start, men langt i fra godt nok. For at alle forskere i Norge skal ha mulighet til å kunne publisere sine vitenskapelige artikler i åpne tidsskrifter er det behov for å etablere et nasjonalt publiseringsfond. På denne måten vil også mindre lærersteder og forskningssentre ha en plass å søke om midler til publisering fra. Kunnskapsdepartementet har tidligere understreket at offentlig finansiert forsking prinsipielt bør være tilgjengelig for alle, men for at dette skal skje er de nødt til å bevilge mer midler til Open Access-publisering.

Det som trengs er støtte og press fra studenter, akademikere og forskerne selv. Kunnskap må deles, ikke gjemmes vekk slik at bare minoriteten av verdens befolkning får tilgang til den. Open Access-publisering kan bidra til dette og skape et verdenssamfunn der skillet mellom fattig og rik blir mindre synlig. Kunnskap redder liv og bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn.