Ambisjonen om å gjøre Trondheim til verdens vennligste by bør handle om mer enn bare å hilse og smile på butikken og bussen.

Mer vennlighet: Nordmenn flest er reserverte i omgangen med andre de møter på kjøpesenteret, bussen og gata. Hvorfor er det slik? Dette er tema i dagens kronikk. (Arkivfoto ) Foto: MARIUS SUNDE TVINNEREIM, ADRESSEAVISEN

Bak tanken om å gjøre Trondheim til verdens vennlige by ligger at vi gjennom alminnelig høflighet kan bidra til å spre mer glede og trivsel. Slike omgangsformer lar seg nok lære, men det er ikke gjort i en håndvending. Grunnen er at mye av det vi gjør, enten det er å kjøpe dagens avis eller sitte på bussen, skjer mer eller mindre på autopilot. Vi reflekterer ikke kontinuerlig over hvordan ethvert møte med andre skal håndteres. Refleksjonen aktiviseres først når det skjer noe uventet, eller når vi er i uvante omgivelser. I hverdagslivet anvender vi hva sosiologen Anthony Giddens kaller vår «praktiske bevissthet». Den ledsager oss i våre rutinemessige gjøremål, slik at vi ikke trenger å koble inn intellektet i særlig grad. Stort sett blir jo våre forventninger til omgivelsene oppfylt: Bussen kommer omtrent når den skal og veien til kontoret er den samme som dagen før. Tankene beveger seg fort i andre retninger i slike situasjoner.

Men av og til skjer noe uventet, som gjør at vi må koble inn den mer refleksive delen av bevisstheten. Det kan være at min foretrukne vei til jobben er stengt, eller det kan – i en kultur hvor slikt er uvanlig – være en ekspeditør i butikken som avslutter en handel med hjertelig å ønske meg en riktig god helg. Det kan gjøre meg oppstemt og jeg kan spontant besvare ønsket på samme måte, men jo sjeldnere man møter en slik ekspeditør, jo større er sjansen for at jeg kommer i forlegenhet, slik at jeg mumler «takk det samme» før jeg haster videre.

Om vennlighet bygges nedenfra, litt etter litt, er det mulig å gjøre slike hilsener til noe stadig mer hverdagslig. Etter hvert blir jeg ikke overrasket, men forbereder meg i stedet på å hilse vennlig tilbake. Slik blir vennlighet en del av den praktiske bevisstheten.

Intuitivt er det underlig at nordmenn er så reserverte i møte med andre, siden målinger viser at den generelle tilliten er svært stor. Men kanskje fører nettopp dette til at vi ikke viser ukjente ekstra oppmerksomhet i alle tilfeldige møter. I land med mindre tillit må den gjensidige respekten bekreftes, mens vi tar den for gitt.

Jeg vil imidlertid foreslå å utvide perspektivet litt. Én ting er hva vi gjør når vi står ansikt til ansikt med over kafédisken eller på bussen. Noe annet er all den språkløse samhandlingen som får tilværelsen til å flyte, og hvor irritasjonens terskel sannsynligvis er lavere.

Det som kjennetegner mange nordmenn er nemlig ikke bare uviljen mot å veksle noen ord i nødvendige møter med ukjente. Det er også den manglende oppmerksomheten når vi ferdes langs vei og fortau. Her er det ikke mangelen på hilsener som er problemet, men for liten oppmerksomhet rundt andres ønsker og planer. De fleste har vel lagt merke til hvordan mange nesten konsekvent legger seg i venstre fil langs omkjøringsveien, hele veien fra Leangen til Sluppen, uten at de holder høyere fart enn trafikken i høyre fil. Jeg har til og med sett skolebiler kjøre slik. Eller hva med rulletrapper? Normen bør være å stå til høyre og slippe fram folk som har hastverk. Men det er helt vanlig å stå to i bredden, selv om man blokkerer hele bredden. Det er også vanlig å stille seg kloss inntil rullebåndet på en flyplass mens man venter på bagasjen, i stedet for at alle går et par meter bakover, slik at det alltid er plass til å gå fram når ens egen koffert ankommer.

Hva er fellestrekket ved slike situasjoner? De er, for å si det med filosofen Jean-Paul Sartre, serielle. En serie er en ansamling mennesker som har samme formål, men som nettopp derfor er i veien for hverandre. En kø er ett, men ikke det eneste, eksemplet. Motsatsen til serien er gruppen, hvor individene også har samme formål, men hvor de har glede av hverandres tilstedeværelse, slik en gruppe fotballsupportere erfarer at atmosfæren er bedre jo flere de er (men de blir fort til en serie når de skal hver til sitt etter kampen).

Den norske væremåten er dårlig egnet til å opptre oppmerksomt og sjenerøst i serielle situasjoner. Legg merke til hvordan bilistene kjører på motorveiene i Danmark eller Tyskland, eller hvordan folk i London konsekvent står til høyre i rulletrappene ned til undergrunnen, mens en jevn strøm fritt kan gå forbi til venstre. Å være oppmerksom på folk rundt deg innebærer ikke å gi opp en rettighet, men å bidra til mindre friksjon; til at andre mest mulig smertefritt kommer dit de vil, uten at det er noe tap for deg.

Hvorfor denne manglende oppmerksomheten? Det har neppe med vond vilje å gjøre. Snarere er det en tilgivelig form for ignorans. Historisk er nordmenn vant til mye plass rundt seg. En spekulativ tolkning er at det i mindre grad ligger i nordmenns praktiske bevissthet å tenke over at man kan befinne seg i andres vei. Dessuten påvirkes vi naturligvis av hvordan andre opptrer: Hvis de fleste andre går helt fram til båndet når bagasjen kommer, har det jo liten hensikt selv å bli stående bak. Slike praksiser blir fort selvforsterkende.

Urbant liv handler blant annet om å bidra til at ulike former for sosial omgang går mest mulig knirkefritt. Jeg tror imidlertid økt bevissthet rundt språkløs kommunikasjon i for eksempel trafikk og i rulletrapper er like viktig for folks trivselsfølelse som det å smile og hilse mest mulig. Men å forbedre slik språkløs interaksjon er trolig en enda mer langdryg prosess.