Hvor nær var Trøndelag ved å bli svensk i 1813?

Det var kong Frederik 6s beslutning 6. desember 1813 om å avstå det store Trondhjem stift til svenskekongen som kastet skyggen. Da ville området fra Møre til den russiske grensen blitt skilt fra resten av Norge for å bli en provins i Sverige, omtrent som Bohuslän tidligere var blitt. Forut for denne beslutningen ligger den dramatiske historien om hvordan landsdelen ble frikoblet fra resten av kongeriket og brukt som en brikke i stormaktenes spill om den fremtidige europeiske maktbalansen.

I sluttfasen av napoleonskrigene havnet Danmark-Norge og Sverige på hver sin side i konflikten mellom stormaktene, og det var kampen om Norge som gjorde at det måtte bli sånn. Danskekongen hadde kommet i allianse med Frankrike som følge av flåteranet i 1807 da en britisk ekspedisjon bombarderte København og tok den dansk-norske flåten med seg. Sverige hadde på sin side tapt Finland til Russland i 1809 og satset fra 1812 på å få Norge som erstatning i stedet for å vinne Finland tilbake. Sverige lyktes også med å få garantier fra Russland, Storbritannia og Preussen om å få Norge når Napoleon var slått. Dermed ble Danmark-Norge bundet fast i alliansen med Napoleon.

Men Frankrike var ikke slått i en håndvending, og kanskje ville krigslykken snu i fransk favør. Svenskene var utålmodige og fryktet at de allierte ville gå fra sine løfter. I en svensk-britisk diplomatisk henvendelse til Danmark i mai 1813 ble derfor et alternativ fremmet. Frederik 6. skulle etter dette forslaget avstå Trondhjem stift umiddelbart, og når krigen var over velge mellom å avstå resten av Norge mot erstatninger i NordTyskland, eller beholde de sørlige norske landsdelene under den danske kronen. Kongen avslo forslaget blankt. På dette tidspunktet levde han fortsatt i håpet om at Napoleons feltherregeni enda en gang skulle triumfere.

Fra 16. til 19. oktober raste det såkalte Folkeslaget ved Leipzig. Napoleon tapte, og maktbalansen på kontinentet ble avgjørende forskjøvet. Under ledelse av den svenske kronprins Karl Johan rykket de alliertes nordlige armé inn i Nord-Tyskland og nærmet seg grensen til Holstein, oldenborgstatens sørligste del. Situasjonen var i ferd med å bli kritisk for Danmark-Norge. Da sendte den østerrikske utenriksministeren Metternich en diplomat til København på vegne av de allierte. Han tilbød østerriksk megling og brakte med et nytt alliert forslag. Hovedpunktet var at Danmark-Norge skulle gå inn i alliansen mot Frankrike. Men det inneholdt et ufravikelig krav: Trondhjem stifts umiddelbare avståelse. Her lå det altså en mulighet til å redde resten av Norge for den oldenborgske kronen. Kongen strittet imot til det ytterste og ville ikke avstå noen av sine land. Og som han skal ha sagt til sin utenriksminister, i særdeleshet ikke Trondhjem. Her hadde befolkningen vært kongehuset ytterst hengiven, og under krigen vist det mest rørende eksempel på det ved å utsette seg for hungersnød. «Et sådant folk kan jeg ikke forlade» skrev kongen.

Kongens dypeste frykt var nok faren for at han ifølge avtalen selv måtte tvinge landsdelen til å underkaste seg Sverige. Da ville han ha besvart hengivenhet med svik. Den østerrikske sendemannen forsikret imidlertid at det var tilstrekkelig å løse innbyggerne fra eden til kongen. Så ble det opp til svenskene å ta i besittelse det som var avstått. Samtidig som svenske og russiske tropper rykket inn i Holstein, gikk Frederik 6. med på å avstå Trondhjem stift. Tilbudet nådde frem til Karl Johan 9. desember, men var da ikke lenger nok. Nå krevde han hele Norge.

I Norge hadde ryktene svirret om kongens beslutning. Mange nordmenn uttrykte dyp bekymring. Da det ble klart at hele Norge skulle avstås, ble dét mottatt med blandede følelser: Forargelse over at folket skulle overføres fra en monark til en annen som en flokk fe, samtidig lettelse over at flokken i hvert fall ble overført samlet. Mest lettet var kanskje bergenserne som hadde sett sine eldgamle bånd til Nord-Norge truet.

Faren for rikets oppløsning i 1813 som trusselen om avståelsen av Trondhjem stift uttrykte, kom til å prege mange representanter på Riksforsamlingen i 1814. Det skulle få varige spor. Da forsamlingen skulle enes om den første grunnsetningen for det videre grunnlovsarbeidet, reiste kaptein Ole Elias Holck fra Sogn seg opp og foreslo at Norge burde være et «fritt, selvstendig og udelelig Monarki» Med udelelig siktet han til at ingen del av Norge i fremtiden skulle kunne skilles fra riket, slik Trondheim året før var nær ved å bli. Holcks forslag kom med noen endringer inn i Grunnloven som første paragraf. I dag står den der fortsatt, og kan leses som en kjærlighetserklæring til Norge generelt, og Trondheim spesielt: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.»