Vi nærmer oss slutten på årets stemmerettsjubileum, 100-årsfeiringen av året da kvinner fikk stemmerett i Norge. Vi står samtidig foran et nytt jubileum, 200-årsjubileet for Grunnloven.
Da fikk Norge en konstitusjon som ga stemmerett til menn innen bestemte sosiale grupper. Men hvorfor fikk ikke kvinner stemmerett i 1814? Og hvordan var veien fram mot kvinners medbestemmelse på linje med menn?
På et vis representerer Grunnloven i 1814 et bunnpunkt for kvinners formelle politiske innflytelse. Går vi lenger tilbake i historien, vet vi at kvinner har kunnet sitte med makt som regjerende dronninger i et helt land. Mektige dronninger som Elisabeth den første i England hadde sine posisjoner i kraft av sin arverett og slektens rett til en maktposisjon. Kvinner kunne også sitte med makt over len på grunnlag av godseiendom. Fru Inger til Austrått er representant for slike kvinner i Norge. Slektseiendom var utgangspunkt for slike maktposisjoner, der gifte kvinner hadde en posisjon, enker overtok store deler av sin avdøde ektemanns maktposisjon, og døtre kunne arve jordegods med tilhørende makt.
Med overgangen til statsmaktens byråkratiske makt under eneveldet ble kvinners mulighet til politisk påvirkning mindre. Embetsmennene overtok, og embetsutnevnelser gjaldt entydig den enkelte person, som alltid var en mann. Likevel var husholdet en samfunnsmessig realitet. Embetsmenn forvaltet sitt embete med utgangspunkt i en embetsgård. Husholdet var både kontorarbeidsplass, møteplass for folk som søkte embetsmannens tjenester, produksjonsgård og arbeidsplass for tjenestefolk på embetskontor og i gårdsarbeidet. For å få dette til å fungere, var husmoren et viktig ledd som ga kvinner innflytelse, også på det embetet mannen hadde.
I bondesamfunnet fungerte husholdet på tilsvarende vis. Den formelle status som bonde var knyttet til husbonden, mannen, som husholdsoverhode. Men i praksis var bondekona en del av det par som var nødvendig for å drive gården. I byene var husholdene på lignende måte gruppert rundt en næringsvirksomhet, formalisert gjennom husbondens borgerskap som kjøpmann eller håndverker. Som det i bondesamfunnet vokste fram en arbeiderklasse av husmenn, vokste det også fram en arbeiderklasse i byene av folk som ikke hadde borgerskap, som var lønnsarbeidere hos andre og derfor ikke ble regnet som «selvstendige».
Når «uselvstendige» ble utelukket fra stemmerett i Grunnloven, så handler det både om klasse og kjønn. Både kvinner, barn, tjenere og arbeidere i andres tjeneste ble regnet inn i husholdet under et husholdsoverhodes myndighet. Men: Som enker trådte kvinner i forgrunnen – som gårdbrukende enke i bondesamfunnet eller som forretningsdrivende kjøpmanns- eller håndverksenke i byen. De kunne opptre nesten som menn og være myndige og handlende personer på vegne av husholdet.
I tiden rundt 1800, da man på flere måter diskuterte og prøvde seg fram med ulike former for innflytelse, er det tegn på at det var usikkerhet omkring kvinnelige husholdsoverhoders status. Man kunne tenkt seg at dersom standstankegangen var det viktigste ved 1814-Grunnloven, så burde kvinner i posisjon som husholdsoverhoder – altså enker som fortsatte som selvstendige gårdbrukere, eller som drev en håndverks- eller handelsbedrift – ha fått stemmerett slik som menn i tilsvarende posisjon. Det gjorde de ikke – og kjønn kommer inn som en selvstendig forklaringsfaktor.
Med Grunnloven og dens plassering av den politiske stemmeretten entydig hos menn av bestemte klasser reiser spørsmålet seg om kvinner helt ble definert ut som politiske aktører. Stemmerettsreglene befestet en ideologi som sa at kvinner og andre «uselvstendige» og «avhengige» skulle representeres av mannen, den selvstendige og uavhengige husfaren. Utover 1800-tallet utviklet det seg imidlertid en særskilt arena for kvinners politiske virksomhet – først lokalt, senere også nasjonalt. Utover 1800-tallet ble sosialpolitiske spørsmål en kvinnearena. I Trondheim finner vi eksempler på hvordan dette skjedde. Der ble det i 1809 stiftet en forening, Det velgjørende Selskab, som ville kanalisere veldedighet gjennom foreningen istedenfor gjennom private almisser. Selskapet var styrt utelukkende av menn. Dette selskapet gikk imidlertid inn allerede i 1813. I 1827 ble det stiftet et tilsvarende selskap, Selskabet De Nødlidendes Venner. Her var de borgerlige kvinnene kommet med som aktive deltakere. Kvinnene var sterkt delaktige i den filantropiske sosialpolitikken, og den ble et springbrett for deres politiske aktivitet. I Trøndelag er Fredrikke Marie Qvam et framtredende eksempel på dette, med sin organisasjon Norske kvinners sanitetsforening. Arbeidet i Sanitetsforeningen koblet hun med feministisk arbeid i Kvinnesaksforeningen, og i Landskvinnestemmerettsforeningen.
Disse kvinneforeninger landet rundt var et viktig grunnlag for at det var mulig å samle nesten 300 000 underskrifter til støtte for Stortingsvedtaket om unionsoppløsningen i 1905. Det var igjen en forutsetning for det videre arbeidet for stemmerett for kvinner, som ble fullført i 1913 og ga muligheter for videre politisk makt, ikke bare innflytelse på menn med makt. Ved at sosialpolitikken i løpet av 1900-tallet er blitt en del av den nasjonale politikken, kan man si at det er med den moderne velferdsstaten kvinnene for alvor er kommet inn i den offentlige politikken.