Et år kommer og avsluttes. Så kommer et nytt.

For noen av studentene kan lesingen oppleves som sisyfosarbeid, skriver kronikkforfatteren.

Studentene som nylig ble ferdig med høstsemesterets eksamener skal snart i gang med vårsemesteret. For noen av dem kan nok lesingen oppleves som et sisyfosarbeid. Uttrykket kommer av den greske sagnskikkelsen Sisyfos som fikk som straff av gudene å rulle en stein opp en skråning uten stans. Steinen rullet tilbake hver gang den nådde toppen. Behovet for å ha et mål i sikte er menneskelig. Det nedfeller seg også i NTNUs store visjon «kunnskap for en bedre verden». Et mer prosaisk mål for dagens studenter er et yrke.

I dag utfordres humanistiske fag generelt, og dermed NTNUs Institutt for språk og litteratur, av at studenter flest foretrekker mer yrkesrettede studier. Kanskje vil noen av dagens studenter angre på at de ikke brukte mer av studietiden på fremmedspråk og litteratur. Disse fagene har som funksjon å utvide studentenes perspektiv. Og det er en funksjon som passer NTNUs omtalte visjon. Men − vil noen innvende − hvordan kan verden bli bedre ved at noen fordyper seg i gamle romaner?

Her kan en av årets franske jubilanter tjene som eksempel. Nobelprisvinneren Albert Camus ville ha fylt 100 år hvis han fortsatt levde. Å holde liv i denne forfatterens mentalitet kan bidra til å bevare og styrke et til tider truet demokrati, ettersom hans forfatterskap særlig dyrker åpenheten og viljen til å se at en sak har flere sider. Som journalist og forfatter var Camus opptatt av å ikke utelukke noen deler av sannheten. Som kunstner søkte han å forstå, uten å dømme. Hans stadige bestrebelser etter å se verden fra flere sider gjenspeiler seg i titlene på de to novellesamlingene som åpnet og avsluttet forfatterskapet, Retten og vrangen (1937) og Eksil og kongerike (1957).

Camus’ rike forfatterskap vitner om en planlagt utvikling som han selv delte inn i tre tematiske etapper. Første etappe var det absurde, eller livets meningsløshet, som han utforsket i Den fremmede (1942), en av litteraturhistoriens mest leste romaner, og essayet Myten om Sisyfos, som kom samme år. Hva gjør et kunnskapstørst menneske i møtet med en natur som ikke svarer på livets store spørsmål? Camus avviste ekstreme løsninger som å begå selvmord. Mangelen på mening med livet, forhindret ham ikke i å søke mening i livet, for eksempel på fotballbanen og i teateret som han omtalte som sine «sanne universitet». Hans løsning ble å møte det absurde med et ja til det dynamiske livet her og nå, og et nei til fastlåste ideologiske løsninger med abstrakte fremtidige mål. Forfatterskapets andre etappe var en utforskning av dette opprøret. Her plasserte Camus sin andre bestselger, romanen Pesten (1947), som kan leses som en kamp mot nazismen, og essayet Opprøreren (1951), der han tok et oppgjør med kommunismen som de fleste av tidens intellektuelle franskmenn omfavnet. Camus var definitivt antitotalitær. Den tredje etappen i forfatterskapet var viet måteholdet. Denne hadde han påbegynt med den selvbiografiske romanen Det første menneske, da han i 1960 omkom i en bilulykke, tre år etter å ha blitt Frankrikes yngste nobelprisvinner.

Til tross for at Camus bare ble 47 år gammel, opplevde han tre store kriger. Hans erfaringer med disse krigene kan sees i sammenheng med forfatterskapets tre etapper. Hans far døde av et granatangrep tidlig i første verdenskrig. Og bevisstheten om at døden plutselig kunne inntreffe ble kimen til utforskningen av det absurde. Under andre verdenskrig grunnla opprøreren Camus motstandsbevegelsen Combat, og ble senere redaktør for avisen med samme navn. Den tredje krigen Camus opplevde var Algeriekrigen (1954-62) som ødela landet han elsket. Både kolonimakten og Algeries nasjonale frigjøringsfront FLN stod for en omfattende terror som gjorde det umulig for Camus å ta parti. Det var på denne tiden han viet sitt forfatterskap til måteholdet. Men tiden var ikke inne for å høre på måteholdets mann. Hans tale for våpenhvile i 1956 fikk dårlig respons.

At ikke flere tok tydelig avstand fra drap generelt, og at loven fortsatt tillot Frankrike å praktiserte dødsstraff med giljotin (denne ble avskaffet i 1981) var for Camus et tegn på at man manglet fantasi til å kunne forestille seg de faktiske grusomhetene dette innebar. Manglende fantasi gjør oss til sovende eller, med nobelprisvinnerens ord, «pestbefengte» mennesker. Og det er her litteraturens rolle kommer inn. I sine tre romaner iscenesetter Camus dødsstraffens gru slik at leseren så å si får kjenne den på kroppen. Ved å gi næring til følsomheten og forestillingsevnen kan skjønnlitteratur åpne våre øyne for sannheten på samme måte som livserfaringer. Og hva kan være mer samfunnsnyttig enn å la studenter få ta del i erfaringene til en som har opplevd tre kriger og ender opp med å dyrke måteholdet. Studier i litteratur kan altså utvikle et erfaringsgrunnlag som er helt i tråd med NTNUs visjon om å bidra til «en bedre verden». Og for å få tilgang til litteraturhistoriens crème de la crème på originalspråket trenger vi kunnskap i fremmedspråk.

Kunnskap i språk og litteratur kommer til nytte i mange yrker. Men kan en student tillate seg å fordype seg i disse fagene uten å ha ett bestemt yrke i sikte? Og hva med studenter som velger en yrkesrettet utdanning, men ombestemmer seg og må begynne forfra? Studier kan, som mye annet i livet, oppleves som et sisyfosarbeid. Men med forestillingsevnen i behold kan man leve godt med det. For, som det heter i den franske 100-årsjubilantens mest kjente konklusjon: «Vi må forestille oss Sisyfos lykkelig». Godt nytt semester!