Staten har tildelt mange konsesjoner til vindkraft som legger beslag på et stort antall urørte fjell langs kysten av Trøndelag.
Kraftlinjene som må bygges for å transportere strømmen strekker seg over en distanse som tilsvarer Trondheim–Namsskogan med et ryddebelte tilsvarende bredden på 8-felts motorvei. Det er ikke bare det direkte arealbeslaget som er et problem, effekten på dyrebestander og naturopplevelser merkes også utenfor planområdene. OEDs vedtak i august 2013 som tillater denne raseringen er kanskje det enkeltvedtak i Norges historie som kan ødelegge mest natur.
Områdene der det har blitt tildelt konsesjoner langs kysten er områder som i dag brukes av både mennesker og dyr som søker stille natur. Det er steder dit vi søker oss for å koble av fra en hektisk hverdag; kanskje sitte framfor et bål i solnedgangen eller ved et vann med fiskestang. Det er områder dit den sky hubroen søker seg for å jakte ,og storlommen hekker.
Som om det å rasere store deler av Trøndelags kyst ikke var nok for kraftselskapene, har nå E. ON og TrønderEnergi sendt inn søknader for å bygge fire vindkraftanlegg i innlandet. Akkurat som på kysten er det store naturverdier som står på spill, derfor blir den samlede belastningen altfor stor. Man trenger ikke utredningen for å finne ut det. NVE burde med en gang ha anbefalt kraftselskapene ikke å søke.
Nå tenker sikkert noen: «Samlet belastning? Det blir uansett bare de beste prosjektene som blir realisert.» Det stemmer. Den samlede belastningen er likevel viktig i denne sammenhengen. Når NVE har tildelt konsesjoner til mange anlegg har myndighetene ikke lenger noen kontroll over hva som blir realisert, alt kan bli bygget. Det er ikke god samfunnsplanlegging ikke å ha kontroll over hvilke eller hvor mange naturområder som går tapt. Når utbyggerne sier at de må ha mange konsesjoner for å ha mulighet å realisere de beste prosjektene må vi spørre oss hvem det er best for. Måten myndighetene planlegger vindkraft i Norge gjør at selskapene kan velge de med lavest utbygningspris, det betyr de beste for selskapene. Vi har større tiltro til NVE som forvalter av vår natur enn markedsøkonomien når kraftselskapene ikke må betale mer for å bygge i viktige naturområder. Når kraftselskapene får for mange konsesjoner tyder det på at private utbyggerinteresser går foran allmennhetens interesser som blant annet er en artsrik natur og muligheten å komme ut i stille natur.
Kraftselskapene argumenterer for at man må ofre naturen for å redde klimaet. I andre land plasseres vindturbiner på jorder, langs veier og i industriområder der det er inngrep fra før. Når NVE tar små naturhensyn sender det et signal til utbyggerne at det lønner seg ikke å ivareta naturverdier. Det har medført at vi har et stort uutnyttet potensial i å bygge miljøvennlig vindkraft som ikke blir realisert. I debatten om vindkraftanleggene i innlandet står derfor ikke klimatiltak mot naturverdier, men bedriftsøkonomi mot naturverdier.
Sør-Trøndelag har en fylkesdelplan for vindkraft som sier at vindkraften skal være på kysten og arealbeslaget blir for stort om vi bygger mer enn 1000 MW. I planen kan man lese at en kvadratkilometer har plass til 20 MW vindkraftverk, kraftlinjer kommer i tillegg. Det har vist seg å være et optimistisk estimat. De anlegg som har fått konsesjon frem til nå har en betydelig dårligere arealutnyttelse, gjennomsnittet når ikke opp til 10 MW/km². Man skulle kanskje tro at da bygger man halvparten av hva som var planlagt, men isteden har man gitt konsesjon langt utover planen. Med de søknader som har blitt sendt inn kan det nesten bli dobbelt så mye vindkraft som planen satte som smertegrensen. Det betyr at fire ganger mer areal kan gå tapt. Et forsøk fylkespolitikerne gjorde for å se en helhet og samlet belastning har blitt tilsidesatt.
Vi mener at alle anlegg som kraftselskapene har søkt om å få konsesjon til har stor påvirkning på naturverdier og mulighetene å drive friluftsliv, spesielt når man ser det samlet med kystanleggene. Det gjelder framfor alt de anlegg som er planlagt i Brungmarka. Områdene utgjør starten på en korridor av natur uten større inngrep som er flere mil lang. Brungmarka er viktig som nærfriluftsområde for dem som bor i Klæbu og Melhus, men i tillegg er området viktig for store deler av trondheimsregionen. Trondheimsregionen har en sterk befolkningsvekst, og vi får ikke flere markaområder med årene, men heller motsatt. Skal vi ha noenlunde de samme mulighetene å bedrive friluftsliv i framtiden i regionen, må vi bevare de friluftsområder som vi har igjen, ikke ødelegge dem med industrianlegg.