Alt skal være lett, så utrolig lett. Det meste skal tilrettelegges. Hvor ofte strever jeg fysisk? Hvor ofte må jeg bevisst balansere meg for å bruke presis kraft?
Selv dører går opp bare ved at jeg nærmer meg, moderne kjøkkenskuffer glir ut og inn nesten bare ved å se på dem, heisen er rett innenfor døra, oppvaskmaskin og eltemaskin har så å si alle. Eksemplene er utallige. Lettheten åpner også for å kunne gjøre flere ting samtidig. Er dette helt uproblematisk? Antakelig ikke.
Jeg deltar også i hverdagens letthet. Jeg har ikke fysisk krevende arbeid og kjører gjerne bil fra dør til dør. Er fravær av hverdagslige små og kanskje større kroppslige utfordringer en ulykke? Er det moderne livet som favoriserer få balanseutfordringer og lite fysisk innsats i alminnelige hverdagsbevegelser en større dumskap enn vi vil ta inn over oss? Uten krav til å måtte være tilstede, reduseres lett evnen til å ta en ting av gangen. Uhensiktsmessige avsporinger blir mer regelen enn unntaket. Men hvordan i all verden kan jeg si og mene noe slikt? Er jeg ikke positiv til framskrittene som gjør hverdagen vår lettere? Er jeg bare bakstreversk og håpløs gammeldags?
Jeg er i hvert fall alvorlig betenkt. Enn om vi til slutt slukner av kjedsomhet (alt blir servert på sølvfat, jeg behøver ikke prøve ut sjøl for å lære å mestre), vi utvikler pinglete og udugelige kropper (innsats på helsestudio skal liksom kompensere) og det blir kaos i hodet (stillesittende innsats på pc og liknende skal trimme hjernen). Jeg prøver å forestille meg hvordan hjernen min kan se ut om kanskje noen tusen år om jeg har en atferd der jeg yter minimalt av egen innsats og der jeg sjelden konsentrerer meg om det jeg gjør i øyeblikket. Kanskje hadde det over tid blitt overdimensjonerte områder i hjernen som arbeider med syns- og hørselsinntrykk på bekostning av viktige områder som skal arbeide med målrettete og meningsfulle fysiske handlinger? Kanskje er «avtrykkene» i hjernen av de fantastiske hendene mine blitt små som erter, som tegn på manglende bruk. Og alt virrer rundt i et stressende kaos.
Gjennom 41 år som fysioterapeut har jeg daglig møtt pasienter som sliter med å få kontroll på livene sine. En fellesnevner viser seg å være redusert kroppslig balanse og lett la seg forstyrre i oppmerksomheten. De siste 13 årene har jeg arbeidet sammen med professor i nevroanatomi, Per Brodal, i Oslo og fysioterapeut Kirsti Leira i Levanger. Vi ønsket å forstå mer av kroppslig balanse som betingelse for alle våre bevegelser og balansens betydning for mental kontroll. Dypdykket - i nært samarbeid med en mengde pasienter - har gitt oss store overraskelser. Usikker kroppslig balanse forstyrrer et nødvendig samarbeid mellom ulike områder i hjernen. Usikkerheten er ofte skjult gjennom forsøk på å kompensere. Vi har fått bekreftet at forståelsen av balanse må moderniseres. Dette har vi dokumentert i tre bøker. Den siste kom nå i desember.
De fleste setter seg ned når de skal ta av og på sko. Av- og påkledning skjer uten å tenke over det ved å støtte seg til noe, sette seg ned, lene seg til noe. Mange velger bort å gå trapp, men når det skjer brukes rekkverket automatisk. Unødige gåstaver er ennå ikke gått av moten. Innlærte hverdagslige handlinger skjer ureflektert. Det behagelige søkes uten særlig innsats. Parallelt med at vi gjør noe så hverdagslig som for eksempel å ta av og på sokker, kan vi prate, høre på noe eller se på noe annet. Det er helt vanlig å prøve å kombinere flere ting samtidig og virre med oppmerksomheten fra det ene til det andre uten mål og mening. Er dette helt uproblematisk? Antakelig ikke. Læringsevnen vår reduseres.
Det første pasientene våre får i oppgave er å sette lupe på egen balanseatferd. Blikk for små balanseutfordringer i hverdagen settes på dagsorden. Alle øver på å oppsøke de balanseutfordringene som tross alt finnes. Av- og påkledning skal som hovedregel foregå uten noen form for støtte. Oppmerksomheten vendes innover mot meg sjøl og jeg følger hendenes arbeid. Ingen prating under handlingene. I noen sekunder kuttes omverden ut i det balansekravet øker. Oppgaven er meningsfull. En slik samling om et oppnåelig mål liker hjernen!
Om jeg gjør dette trofast? Svaret er et entydig og rungende ja. For å unngå fjernhet fra egen kropp, er jeg bevisst tilstede i gylne øyeblikk der balanse oppdateres innbakt, diskret og effektivt: nå er det denne handlingen det dreier seg om. Jeg ønsker å gå alderdommen i møte med en brukbar vital kropp, et ryddig hode og bibehold av evnen til å ta effektive beslutninger. Mennesket er gitt muligheten til å være fritt stående og fritt gående med stor evne til å gjøre en ting av gangen og målrettet dreie oppmerksomheten. Denne kompetansen er betinget av tett dialog med egen kropp - med meg sjøl - og det krever innsats for innlæring og vedlikehold. Balanse er ferskvare. Det er genialt når bevisste oppdateringer legges inn i det hverdagslige vi må gjøre likevel. Balanse er ingen selvfølge.
Om jeg ikke har puttet inn i mine barn så mye formalkunnskap, har jeg i hvert fall vektlagt at de har måttet gjøre sjøl fra de var små. Det synes å ha fungert bra. Fra barnehageansatte hører jeg at en ny trend er på veg; fra å være temmelig ukritisk på tilbudssida til mer aktivt å stimulere til litt strev for at ungene lettere lærer å gjøre sjøl. Dette hilses velkommen. En god følelse av mestring og kontroll kommer nettopp ved å gjøre sjøl.