Ved Kielfreden i midten av januar 1814 ble Norge avstått til Sverige av kong Frederik 6. Noen uker senere skulle en gruppe borgere i Trondheim gi et viktig bidrag til at det norske riket skulle bli en av Europas mest demokratiske stater gjennom grunnlovsverket på Eidsvoll.

Eidsvollbygningen: 25. februar samlet landets innbyggere seg i kirkene, hvor de sverget en ed til fedrelandet . Etter edsavleggelsen ble det valgt valgmenn som skulle stå for utvelgelsen av representanter til den grunnlovgivende forsamlingen, som skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april. Foto: Berit roald,, NTB scanpix

14. januar 1814 ble Norge avstått av kong Frederik 6. til Sverige. Da stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, ti dager senere fikk underrettelsen fra sin fetter kongen at det norske riket var avhendet til Sverige, satte han seg umiddelbart i bevegelse. Prinsen la ut på en sledereise nordover til Trondheim, for å møte rikts innbyggere og lodde stemningen. I samtiden og nær ettertid ble det også spekulert i om det lå noe mer bak prinsens reise – ønsket han rett og slett å utrope seg til konge når han var i Trondheim? Om det vet vi lite – prinsen er selv taus om dette i sin dagbok. I stedet legger han vekt på at han ønsket å «knytte båndet mellom medborgerne innbyrdes og mellom dem alle og meg enda fastere». Samtidig fungerte han fremdeles som stattholder – og brukte sin myndighet til å mobilisere grenseforsvaret mot Sverige. Og ikke minst stoppet prinsen noen dager på Eidsvoll, hvor han sammen med sin rådgiverkrets la en slagplan om å bekjempe overdragelsen til kongen av Sverige med krav i sin arverett til Norges trone.

5. februar kom prinsen til Trondheim. Her ble han mottatt med fester, høytideligheter og patriotiske dikt og sanger. Prinsen på sin side kvitterte med taler der han understreket det fedrelandssinn han møtte overalt, ikke minst blant trønderne. Stemningen blant byens bedrestilte menn også var hektisk, men på en litt annen måte. I dagene før prinsens ankomst hadde rådstueskriver Carl Valentin Falsen (1787–1852) og brannsjef og rådmann Mons Lie (1757–1827) vært aktive blant byens kjøpmenn og embetsmenn for å få dem til å underskrive et felles opprop, en adresse, til Christian Frederik. Nærmere 60 menn underskrev. Av dem tilhørte størstedelen byens kjøpmannsstand. Blant dem finner vi representanter for de store handelshusene, som Hans Carl Knudzon (1751–1823), Johan Møllmann Lysholm (1763–1839) og Heinrich Meincke (1746–1827). I tillegg var en ganske stor gruppe av byens embetsmenn med på adressen. Toppembetsmennene i byen – biskopen, kommanderende general, stiftamtmannen – skrev ikke under, derimot var yngre embetsmenn på lavere nivå godt representert. Eksempler kan være kapellan i Vår Frue kirke Niels Stockfleth Schulz (1780–1832) og løytnant Lorenz Klüwer (1790–1825), foruten C.V. Falsen selv

Adressen var ydmyk i stil, men sterk i innhold. Landets dystre situasjon ble malt i mørke farger, men, forsikret underskriverne, situasjonen var blitt vesentlig lettet av at prinsen selv hadde besluttet seg for «selv at see Landets Nød, at afhjelpe den eller og at dele den». Likevel, understreket borgerne, kunne man ikke se bort fra at «en eller anden Feil i Statsindretningen kan have medvirket til de Ulykker, som nu i kort Tid har styrtet Undersaaterne i grændseløs Elendighed og tvunget Regenten til at forskyde en ham tro og hengiven Nation». Dette var en nokså utilslørt kritikk av det rådende politiske systemet, altså det eneveldige kongedømmet – trolig en sterkere kritikk enn man hadde kunnet ytre offentlig i trykt skrift under normale forhold. Men trondhjemmerne gikk enda lengre. De var innforstått med prinsens og hans krets’ intensjoner om å gå til opprør mot Kiel-traktaten med dens nedverdigende overdragelse av riket som en flokk kveg til den svenske kongen. Dette opprøret ville de være med på under forutsetning av at prinsen tillot «Nationen ved Deputerede af alle Stænder at sammentræde i en Congres, for at lægge Grundvolden til Rigets Constitution for Fremtiden.»

Her ble altså kravet om en representativ riksforsamling og en grunnlov fremmet åpent for første gang. Riktignok sviktet motet for trondheimsborgerne i siste øyeblikk – adressen ble ikke offisielt gitt til prinsen. I et møte i rådhuset 8. februar, dagen før prinsens avreise, kom underskriverne til at det ikke ville være riktig å overlevere adressen til prinsen så lenge ikke Kielfredens innhold var offentliggjort. Men en avskrift kom likevel prinsen i hende allerede ved ankomsten til byen. Ut fra dagboknotater fra andre aktører våren 1814 kan vi vite at prinsen ikke var helt fornøyd med innspillet.

Adressen fra Trondheims borgere betydde et vendepunkt. Fra Trondheim dro prinsen til Eidsvoll, til et møte med toneangivende menn fra Østlandets borger- og embetsmannsmiljø, for å legge videre planer for motstanden mot Kiel-traktatens bestemmelser. Christian Frederik hadde erfart i Trondheim at det fantes ønsker blant de fremste menn i en av rikets stiftsbyer om et konstitusjonelt monarki, basert på folkesuvereniteten. På stormannsmøtet møtte han igjen de samme tankene hos et flertall av møtets deltagere. Til sammen fikk dette prinsen til å legge vekk sin opprinnelige plan om å ta makten i Norge i kraft av sin arv, og som eneveldig konge. I stedet slo han inn på den foreslåtte veien: Å innkalle en riksforsamling for å gi riket en grunnlov. I mellomtiden tok prinsen tømmene som regent. Prinsen og stormennene handlet raskt – allerede fra 25. februar samlet landets innbyggere seg i kirkene, hvor de sverget en ed til fedrelandet og hyllet regenten. Etter edsavleggelsen ble det valgt valgmenn som skulle stå for utvelgelsen av representanter til den grunnlovgivende forsamlingen. Denne skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april. Veien til Grunnloven var lagt.