Fra regjeringshold og rådgivningsbransjen er det uttalt at en omfattende kommunereform i Norge er helt nødvendig.
Argumentene for langt færre og større kommuner kan sammenfattes slik: mer effektiv drift, innsparing av penger og bedre kvalifiserte fagfolk. Videre at nye oppgaver i psykiatrien, samhandlingsreformen og eventuell overtakelse av videregående skoler, krever store og mer robuste kommuner.
Etter 25 år som rådmann fordelt på 3 kommuner med folketall på henholdsvis 5000, 10000 og 15000 innbyggere, og 6 år som direktør for Oslos største bydel på 90-tallet med 30000 innbyggere, har jeg reflektert over nevnte argumenter.
Det er ikke dokumentert at større kommuner drives mer kostnadseffektivt. Kommuneansatte er i alt vesentlig direkte knyttet til omfang av tjenester til befolkningen. Færre ordførere, rådmenn og folkevalgte gir ikke innsparinger som står i forhold til hva en omfattende kommunereform innebærer av utgifter og energilekkasje.
Små kommuner har mindre tilgang på fagfolk, men holder stabilt på sine ansatte. Små fagmiljøer i mindre kommuner er dyktige i tverrfaglig samspill og gir, slik jeg ser det, minst like god eller bedre service og rettssikkerhet enn store, men mer lukkede fagmiljøer i store organisasjoner.
Psykiatrien er i hovedtrekk en statlig oppgave. Innslag av kompetanse for forebygging og oppfølging av mennesker med lettere psykiske lidelser er i betydelig grad til stede i mindre kommuner. I min tid som rådmann i Bjugn kommune var kommunepsykolog tilsatt.
Samhandlingsreformen er i begrenset grad gjennomført. Fortsatt er et stort flertall av ferdigbehandlede pasienter i norske sykehus hjemmehørende i de største kommunene.
Jeg kan ellers ikke se at en eventuell overtakelse av videregående skoler skulle representere noe ny og uoverkommelig oppgave for en mellomstor kommune.
Arealdisponering er et argument for større kommuner, men utfordringene ligger her i de store befolkningssentra, i mindre grad i distriktene.
Begrepet «robust kommune» er ofte nevnt, men ikke konkretisert. Man tror vel store kommuner er mer robust enn de mindre og mellomstore kommunene. Handlekraften i Lærdal kommune på nyåret skulle være svar nok. Min erfaring er ellers at mindre organisasjoner lettere kan rette opp driftsmessig ubalanse på grunn av bedre gjennomsiktighet. I store kommuner har man søkt å kompensere dette ved omfattende tids- og kostnadskrevende rapporteringsrutiner med vekslende hell.
I Sør- Trøndelag har det vært hevdet at Bjugn og Ørland kommune må slås sammen for å bli robust nok til å ta imot utvidelsen av Forsvarets aktiviteter i Ørland kommune. De fleste av Forsvarets aktiviteter i Norge er lokalisert i nokså små kommuner. Jeg har aldri hørt at Forsvaret har problematisert dette. For de to nevnte kommuner vil en sammenslåingsprosess nå bety mye krevende energitapping og ekstrakostnader i en tid der kreftene bør brukes på tilrettelegging for Forsvaret.
En mindre/mellomstor norsk kommune kan ha fra 300 til 1000 ansatte. Det er ikke vanlig å høre fra næringslivet eller politisk hold at en privat bedrift i distriktet med tilsvarende størrelse blir betraktet som lite robust eller puslete.
Argumentene kan enkeltvis eller samlet neppe forsvare de enorme kostnadene eller den energibruk en omfattende kommunesammenslåing medfører. Kommunene har allerede i dag i hovedsak alle oppgaver gitt i rettighetslovgivningen som det er naturlig å løse lokalt. Kommunene løser sine oppgaver stort sett slik befolkningen og Stortinget ønsker.
Kravet fra enkelte hold om behovet for store kommuner er derfor grunnløs.
Man kan derfor stille spørsmål om det fra regjeringshold og enkelte hovedstadsmilljøer ønskes færre og større kommuner som ledd i en strukturell realreduksjon av økonomiske overføringer til landets distrikts-/lokalsamfunn. Argumentet kan være manglende bærekraft slik grunnlaget var for pensjonsreformen. Dette vil i så fall skje over et antall år med bruk av tilslørende kompensasjonsordninger. Byråkratisk uthuling og nedtrapping av velferdsordningene blir resultatet.
Blir dette mot formodning gjennomført vil det bety en kalasperiode for konsulent- og rådgivningsbransjen med tallrike deputasjoner til andre land i Norden og Europa.
Kjære regjering – vi har foreløpig nok med det pågående økonomiske og organisatoriske kaoset i hovedstadens sykehussektor.