Folkeretten står sentralt i konflikten. Vesten hevder at Russland bryter folkeretten ved å krenke Ukrainas suverenitet og territorielle integritet.

Militærmakt: Ukraina har valgt å ikke møte militærmakt med militærmakt. Det synes klokt, skriver kronikkforfatteren. Denne russiske soldaten vokter en Ukrainsk militærbase i Prevalnoye på Krim. Foto: Rune Petter Ness

Ifølge folkeretten er krenkelser av en annen stats suverenitet og intervensjon i en annen stats indre anliggende i utgangspunktet forbudt. Det samme gjelder trusler om eller maktbruk. Det er stor enighet om reglene, i Vesten så vel som i Russland. Men tolkningen og anvendelsen av reglene er utfordrende i teori og praksis. I dette tilfelle er virkelighetsforståelsen vidt forskjellig, og realpolitiske interesser virker åpenbart inn i betydelig grad ved tolkningen og anvendelsen av folkeretten.

I grove trekk anfører Russland for det første at Russland ikke har egne soldater på Krimhalvøya. Russlands militære styrker oppholder seg lovlig på Russlands baser på Krim. Russland hevder at styrkene som vitterlig beleirer de ca. elleve ukrainske militærbaser på Krim, er Krims «selvforsvarsstyrker», dvs. en borgerverngruppe, som Russland verken har sendt eller kontrollerer. Disse bærer ingen russiske kjennetegn. Følgelig brukes ikke militærmakt, ei heller krenkes Ukrainas suverenitet, ifølge Russlands president, Vladimir Putin. NRKs reporter på Krim, Jan Espen Kruse, rapporterer imidlertid at han ikke er i tvil om at de militære styrkene er profesjonelle russiske militære styrker som kommer og styres fra Russland.

Russland anfører for det andre at de uansett vil ha rett til å forsvare etniske russere som befinner seg i Ukraina ut ifra humanitære hensyn. Dette er et omstridt folkerettslig unntak fra maktforbudet, som omhandler staters mulige rett til selvforsvar av egne borgere i utlandet. Russland var tidligere motstander av denne retten, mens bl.a. USA, Storbritannia, Frankrike og Israel i dag forbeholder seg en slik rett. Israels gisselaksjon i Entebbe i Uganda i 1976 er et omdiskutert eksempel. USAs intervensjon i Grenada i 1983 er et annet, bredt fordømt eksempel. For at en slik rett skal være aktuell må 1) egne borgere være i livsfare, 2) vertsstaten ha manglende evne og vilje til å beskytte dem, og 3) intervensjonen må holde seg strengt til målet om å beskytte egne borgere. Det er få holdepunkter for at etniske russere er i livsfare på Krim. Tvert imot synes andre realpolitiske interesser vel så fremtredende.

En tredje anførsel fra Russland er at Ukraina, ved president Janukovitsj, har anmodet russiske myndigheter om militær assistanse. Suverene stater kan i følge folkeretten anmode andre stater om assistanse for å opprettholde sikkerheten på eget territorium. Spørsmålet her er hvem som i dag representerer Ukraina? Russland hevder at det fremdeles må være president Janukovitsj, siden han ikke er blitt avsatt på en lovlig måte. Vestlige stater bestrider det. I utgangspunktet er dette et internt Ukrainsk anliggende. Folkerettslig legges det normalt avgjørende vekt på hvem som faktisk har effektiv kontroll over staten. Anerkjennelse av andre stater, samt oppslutning i befolkningen kan i tvilstilfeller også vektlegges. Janukovitsj flyktet til Russland, og han ble avsatt etter stemmegivning i det sittende og folkevalgte ukrainske parlamentet. Det ukrainske statsapparatet synes for øvrig intakt, og utøver effektiv kontroll over de vesentligste deler av Ukraina. Det er således lite som taler for at Janukovitsj er Ukrainas lovlige representant, og langt mindre at han egenrådig kan be Russland om å intervenere militært i Ukraina.

Russlands siste anførsel er at Russland har rett til å støtte Krims regionale myndigheter og deres ønske om selvbestemmelse. Regionale myndigheter i en landsdel kan imidlertid ikke opptre som en suveren stat og samtykke til militær intervensjon fra en fremmed stat. Regionale myndigheter på Krim eller andre deler av Ukraina kan iht. folkeretten heller ikke uten videre beslutte løsrivelse fra Ukraina, selv om det skjer etter en regional folkeavstemning.

Hvor står vi? Samlet synes det lite som taler for at Russlands anførsler har mye for seg. Tvert imot synes dette å være nok et eksempel på at en stormakt misbruker folkeretten for å legitimere illegitime realpolitiske interesser, slik USA etter alt å dømme gjorde det i Irak-konflikten i 2003, uten at det skapte presedens for at stormakter kan ta seg til rette. Følgelig opptrer Russland i strid med suverenitetsprinsippet, ikke-intervensjonsprinsippet og maktforbudet. Enn mer, slik militær maktbruk vil kunne anses som et ulovlig «væpnet angrep» på Ukraina, som kan utløse selvforsvarsretten. At det ikke er løsnet mer enn noen få varselskudd er ikke folkerettslig avgjørende.

Ukraina har valgt å ikke møte militærmakt med militærmakt. Det synes klokt, da militær maktanvendelse lett vil kunne brukes som påskudd for enda mer og voldsommere maktbruk fra det militært overlegne Russland, slik vi var vitne til i Georgia i 2008. FNs sikkerhetsråd er lammet som følge Russlands vetorett. Nato, EU og vestlige stater er, forståelig nok, tilbakeholdne med å bistå Ukraina militært, da utøvelse av selv rettmessig selvforsvar kan starte en ukontrollerbar voldsspiral. Det er dessuten et vilkår for militær maktutøvelse i selvforsvar at maktbruken må fremstå som nødvendig og siste utvei. I Ukraina virker en fredelig og diplomatisk løsning fremdeles oppnåelig. Folkeretten er uansett Ukrainas beste håp i møte med den russiske bjørnen, realpolitikken og det foreldede prinsipp om den sterkestes rett.

Sigmund.Simonsen@lksk.mil.no