Betania Malvik, Enhet for Traumebehandling, driver en praksis som er i tråd med internasjonal forskning. Nyere relevant forskning innen relasjonstraumer viser at sårbarhet er en viktig katalysator for å få det bedre.
Det underliggende systemet i det norske helsevesenet bygger på verdier som legger vekt på systematisering og standarder, tro på ekspertenes enevelde og objektiv distanse. Det utøves kontroll gjennom diagnoser og symptomer, som gir behandlerne makt til å definere brukeren.
Hovedfokuset på Betania ligger på å støtte brukerne til å bli mer autentiske, uten at behandlerne sitter med en fasit på hva det er. Brukeren blir eksperten i eget liv og eier selv definisjonsmakten. Mennesket som finnes bakenfor traumene løftes frem. Budskapet som vokser frem er: du er bra nok akkurat slik du er uansett hva som har hendt deg. Men for å delta i behandlingen må brukerne ha kommet langt i egen bearbeidelse og være sterk nok til å tåle seg selv.
Brukerne har lenge hevdet at helsevesenet bidrar til å skape opplevelser av å bli dirigert og kontrollert innenfor et rigid system, som skal lære de til å bli normale. Det skapes rammer som nedverdiger brukerne og som styrker følelsen av å være mindreverdige. I det tradisjonelle helsevesenet, i store deler av det, får brukerne stadige bekreftelser på at det er noe galt med dem; de får mer av det samme som de har fått så altfor mye av tidligere. Barn som utsettes for seksuelle overgrep lærer seg til å tro at de er mindre verdt; de slutter å elske seg selv. Det norske helsevesenet bidrar i mange tilfeller til å opprettholde mindreverdighetsfølelsen.
Brené Brown, forsker og professor ved University of Houston Graduate College of Social Work, har forsket på relasjoner over de siste 10 årene. Hun har mottatt mange priser og utmerkelser for sitt arbeid. Gjennom sin forskning fant hun ut at mennesker grovt kan deles inn i to grupper: de som er dårlig på tilknytning og de som er gode. Den siste gruppen, de helhjertede, lever ut fra en følelse av dyp verdighet og ut fra en tro på at de er verdige tilknytningen. Denne gruppen har fellestrekkene: 1. de har mot til å være genuine, 2. de har medfølelse for andre og seg selv, 3. de skaper kontakt i relasjonene gjennom å være ekte og 4. de omfavner sårbarhet som noe som er nødvendig.
Hovedkonklusjonen til Brown er: vi trenger kraften i sårbarheten for å få et bedre liv. Sårbarheten er katalysatoren for mot, medfølelse og tilknytning. Det er tilknytning som er årsaken til at vi er her. Vi er forhåndsprogrammert til å knytte oss til andre, det er det som gir livet hensikt og mening, og uten dette er det lidelse. I Browns forskning kommer det frem at viljen til å være sårbar er den absolutt klareste verdien som ble fremholdt av de helhjertede som viktigst. Brukerne, ved Enhet for Traumebehandling ved Betania Malvik, har lenge hevdet at behandlingstilbudet har en egenart de ikke finner andre steder. Hvorfor? Her opplever brukerne at sårbarheten deres blir sett på som en viktig ressurs, i motsetning til i det tradisjonelle helsevesenet hvor sårbarheten blir sett på som skadelig. Sårbarheten, som pasientene bærer med seg på grunn av sine livserfaringer, underkjennes og hovedfokus er at den bør medisineres eller tenkes bort.
Hva skjer når sårbarheten blir anerkjent? Det er tilknytning som skjer, sier Brown. Hva skjer når mennesker møter god tilknytning? De blir mer tydelige på hvem de er, sier psykiater og forsker Daniel Stern. Han sier at vi er avhengig av samspill med andre for at vi skal kunne utvikle vår kompetanse fullt ut. Mennesker som ingen virkelig ser, blir diffuse, både for seg selv og andre.
Brené Browns forskning viser at de systemene som ikke er gode på tilknytning bidrar til å forsterke skamfølelsen og redselen, de får menneskene til å kjempe for verdifølelsen sin, både de gode og de dårlige følelsene nummes ut, det skapes en dyp redsel for gleden fordi vi blir så redde for å miste den og det skapes identitetsforvirring. Til slutt viser Browns forskning at disse systemene bidrar til at vi føler oss så forferdelige at vi trenger overlevelsesstrategier for å mestre hverdagen. Systemene i det norske helsevesenet kan bidra til økt skam, redsel, verdiløshet, følelsesløshet og identitetsforvirring. Det skaper svingdørspasienter, økt symptomtrykk, overlevelsesstrategier og selvmordstanker.
Betania Malvik, Enhet for Traumebehandling, gir brukerne støtte slik at de kan 1. være genuine, 2. ha medfølelse med seg selv og andre, 3. skape kontakt i relasjonene gjennom å være ekte og 4. omfavne egen og andres sårbarhet som noe som er nødvendig. De følger Brené Browns oppskrift på å skape god tilknytning, som er nødvendig for å kunne behandle relasjonstraumer.
Vi har to forskjellige systemer i sving. Det ene systemet er storforbruker av makt. Det andre systemet er forankret i helt andre verdier. Når det første systemet skal mene noe om det andre systemet, vil de to systemene ikke kunne forstå hverandre. Hvordan kan vi bygge en bru over kløfta slik at det ikke bare er Betania Malvik som er gode på tilknytning, men også hele Helse-Norge?