Evakuert til Trondheim

Tyskerne flyktet for livet, og i denne flukten ville de ta finnmarkingene med seg, men finnmarkingene takket stort sett nei.

Den 28. oktober 1944 utsteder derfor Adolf Hitler følgende ordre:

«På grunn av den nordnorske befolknings ringe beredvillighet til frivillig evakuering har der Führer samtykket i Reichskommissar Terbovens forslag og befalt at hele den norske befolkning østenfor Lyngenfjord for sin egen sikkerhets skyld skal tvangsevakueres og alle boliger nedbrennes eller ødelegges. Øverstkommanderende for Nord-Finland er ansvarlig for at Führerbefalingen gjennomføres hensynsløst. Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.»

Samtidig som befolkningen i Finnmark og Nord-Troms blir tvunget om bord på overfylte båter og hjemmene deres settes i brann, gjør Trondheim seg klar til å ta imot sine landsmenn ifra nord.

Oppgaven er omfattende, og innen kort tid vil mange tusen være på vei sørover. Over halvparten, tilnærmelsesvis 30 000 mennesker, ender opp i Sør-Troms og Nordland, men resten skal videre.

Med sin sentrale plass i Midt-Norge er det naturlig at Trondheim vil få en viktig plass i dette arbeidet.

Det har lenge vært påpekt at tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms har fått altfor liten plass i forskning og litteratur som omhandler andre verdenskrig. Kritiske røster fra nord har hevdet at en skulle tro at andre verdenskrig kun foregikk i den sørlige delen av landet, hvis en skal se på hva forskerne, bokforlagene og pressen har prioritert. Mange vil gi dem rett i dette, men det var først da jeg begynte å gå gjennom Krigstidsarkivet her ved NTNU Gunnerusbiblioteket, det gikk opp for meg hvilken viktig del av Trondheim og resten av Midt-Norge sin historie som nå holder på å gå tapt.

Hvor mange vet at blant de om lag 20000 flyktningene som ble sendt videre fra Troms og Nordland, regner en med at minst 15000 kommer til Trondheim? Dette skjer i en tid da byen vår allerede opplever en akutt boligmangel. Samtidig som Trondheim sliter med å huse sin egen befolkning, skal vi ta imot mange tusen nordmenn som er blitt tvunget fra sine hjem. På grunn av den store boligmangelen er det så å si umulig å oppnå oppholdstillatelse i Trondheim, og det er bare et mindretall som får bli. De fleste må videre innen 1–2 dager, men da strømmen av tvangsevakuerte i løpet av november når gigantiske høyder, blir det fullt i byen. Flyktningene kommer med både tog og båt, og de blir plassert på steder slik som Katedralskolen, Misjonskirken, Byåsen skole, Realskolen, Høgskolen, Adventistkirken og Vår Frue Kirke. På Verdensteateret (nå del av Prinsen Kino) blir flyktningene bedt om å sove mellom seteradene.

«Her i byen er alt overfylt,» skriver trondhjemmeren Einar Larsen i sin dagbok, før han fortsetter, «Det kommer skipslaster av den forferdeligste elendigheten. Selv om de sterkeste beskyldninger var sande, kunde de ikke ha hatt det verre om de var blitt igjen der oppe. Alle lokaler som tyskerne ennå har skånet – kinoer, skoler og kirker tas i bruk, og folket må bare tie, og finne seg i å bli «reddet»».

I begynnelsen fungerer heller ikke mottaket i Trondheim noe særlig godt. Den nazifiserte Arbeidstjenesten har fått ansvaret, men den er åpenbart ikke oppgaven moden. Samtidig som flyktningstrømmen vokser seg enorm, blir det mer og mer tydelig at mottaket preges av kaotiske tilstander.

I Tromsø sitter politimester Jonas Lie og protesterer over at forsyninger som skal nordover, ikke når lenger enn til firmaer i Trondheim. Men, for Trøndelags transportsjef Olav Hauan er det tilstanden på byens kai som får han til å bestemme seg for at nok er nok. Mannen er ikke selv nazist, og til tross for at motstandsbevegelsen tidligere har gått ut og oppfordret gode nordmenn om ikke å bistå evakueringen, ser Hauan dette som noe helt annet enn å hjelpe fienden. Den 25. november kaller han inn til et oppvaskmøte, og der legger han ikke fingrene imellom. Resultatet blir at Hauan få ansvar for transportene, og at forholdene bedrer seg betraktelig.

Vi vet lite om de svært få som fikk bli i Trondheim og Strinda. Evakueringsutvalget i Sør-Trøndelag rapporterer om at de som får bli er stort sett enslige som har funnet arbeid som hushjelper, sydamer, budeier og gårdsarbeidere. I tillegg kommer en del ungkarer som er blitt satt ut i tyskarbeid.

Blant dem som har familie, må de fleste som får bli i Sør-Trøndelag ut på bygdene. Trondheim er og blir først og fremst en transittby. Allikevel, når tyskernes plan er å tømme hele Finnmark og Nord-Troms, er det klart at oppgavene er overveldende. Etter hvert som psykiatriske institusjoner, gamlehjem, sykehus og barnehjem blir tømt nordpå, må Trondheim stå klar til å ta imot. Det hjelper ikke at den behandlingen flere tusen finnmarkinger er blitt utsatt for, viker lite tilbake for det norske jøder opplevde før de ble tvunget ut av landet.

Til høsten er det 70 år siden tvangsevakueringen i 1944, og jeg håper at de dramatiske hendelsene som den gangen preget både vår by, og så mange av bygdene i vår landsdel, vil bli markert. Selv har jeg lest øyenvitneskildringer, og jeg har også snakket med en del eldre som ennå husker. Øyenvitnene blir det dessverre stadig færre av, og det er derfor viktig at vi tar tak i dette før det er for sent.