Da jeg var et barn i Iran, ropte vi stadig på skolen «død over Amerika, død over sataniske Vesten». Som muslim fornemmet jeg aldri hvorfor jeg gjorde det.

Det ytterste forsøk: Kan oppofrelse av livet til religiøse dyder forankres i et behov for selvforsvar, spør kronikkforfatteren. Foto: AHMAD MASOOD/, Reuters

Jeg flyttet til Norge som 16 åring, og etter hvert dannet jeg meg eget syn på Vesten og Amerika. Politiske og religiøse brikker falt gradvis på plass. Jeg mistet gudstroen i retning av ateisme. Livet i Norge ga meg innsikt i mange politiske dilemmaer.

Jihad betyr å utvise det ytterste forsøk. Kronikkens tema er hvorvidt oppofrelse av livet til religiøse dyder kan forankres i et behov for selvforsvar mot muslimsk-fiendtlige regimer?

Som kjent reiser norske jihadister til Syria for etter vestens oppfatning å dyrke religiøse dyder. Stadig publiseres det informasjon om den forskrudde verden jihadister lever i. Undertegnede avstår fra å analysere størrelsen på muslimenes gale verden. Denne oppgaven er som kjent tildelt PST og selverklærte sakkyndige. Jeg vil heller utpensle årsakene og bakteppe for hellig krig.

For å forstå Jihad må en studere verdigrunnlaget bak et slikt dramatisk valg. Doktrinen manifesterer seg i ideer som likeverdighet og rettferdighet i Guds navn. Menneskelig herredømme skal knuses til fordel for guds herredømme. Målet er befrielse fra ondskap og fremskyndelse av ondskapens opphør. Under slike omstendigheter kan Jihad resultere henholdsvis i enten seier eller martyria. Livet ofres for å oppnå «Sakinah» – den ultimate friheten.

Jihad etter islamisters oppfatning omhandler religiøs altruisme – krigføring utført av de gode mot de onde. Gjennom religiøs apokalypse avlegger Syria-jihadister lojalitet til deres Gud. Verdens befolkning forgrenes i to binære subjekter; de onde og de gode, hvor jihadister i Syria etter egne oppfatninger representerer «good guys» som forsvarer undertrykte mennesker.

Under foreliggende omstendigheter blir dyrking av religiøs altruisme enklere. Religiøse ledere som Bin Laden bruker feilslått politikk mot den muslimske verden for alt den er verd. Rekrutteringen av unge muslimer blir lettere når påstått feilslått politikk stadig bekreftes ved nye militære angrep mot muslimske nasjoner. Norges deltakelse i flere kriger mot muslimske stater er et eksempel her.

Religiøs altruisme som Syria-jihadister fører, begrenses på ingen måte utelukkende mot Assad-regimet; den omfatter global ondskap. Som kjent beundrer jihadister Bin Laden – en mangemillionær som forlot sitt eksklusive liv for å bekjempe undertrykkelse av muslimer. Bin Laden uttalte følgende om Jihad: «Jihad er en rett til selvforsvar mot undertrykkelse. Det er viktigere for muslimer å kjempe mot urett enn pilegrimsferden». Uttalelsen indikerer betydningen av religiøst opprør mot undertrykkelse.

Norske politikere har empirisk sett vist en formidabel egenskap til å bedømme gyldigheten av muslimenes normer, kultur og religion. Det viser seg at diskriminering og stadig kritikk av muslimer skaper identitetsproblemer for unge muslimer som lever i Norge. Det skapes et bilde hvor bruk av religiøse plagg må stadig forsvares, slik at de som går med religiøse plagg vil aldri bli norsk. En kan bli nysgjerrig på forskjønnede alternativer her.

Religiøse ledere forfekter sine religiøse synspunkter med påstått undertrykkelse av muslimer, mens hovedårsaken er ofte politiske interesser. Det religiøse gapet eskaleres og konflikter basert på religion forsterkes.

Årsaken til jihadisters urovekkende deltakelse i Syria finnes ikke utelukkende i teologiske årsaksforklaringer. Svaret finner en også i politiske interesser. Det eksisterer flere eksempler her hvor den aller viktigste er okkupasjonen av Palestina som muslimer beskrives som en uhelbredelig kreftsvulst. Den feilslåtte politikken fra FN siden 1948 beskrives stadig som «atter en stadfestelse av Vestens hovmod» – hvor Norge havner i samme kategori. Ved Ariel Sharons død, uttrykte statsministeren Erna Solberg sin dypeste medfølelse. «En sterk leder og en sentral skikkelse er gått bort», sa statsministeren. Menneskerettighetsbruddene Sharon har begått trenger vel ingen særlig beretning. Slike uttalelser provoserer derfor den muslimske verden.

Hva angår intern, norsk politikk, fortjener også Fremskrittspartiet kritikk. Partiet har med sin politikk bidratt til å skape fremmedfrykt og avstand mellom nordmenn – lagt til grunn at muslimer med norsk statsborgerskap også er nordmenn. Intensjonen med dette er ikke å provosere Frp-politikere. Partiets hatefulle ytringer mot muslimer, særlig etter 11. september 2001, fremstår imidlertid som en vitterlig kjensgjerning. Frp brukte en gang uttrykket «behovet for demokrati» for å forsvare krigføringer i Afghanistan og Irak. De alvorlige krigsforbrytelser og menneskerettsbruddene FN og Norge tok del i, ble som kjent senere avslørt. Så kan muslimer spørre om nordmenn etterlever sine egne idealer om menneskerettigheter som de selv gir uttrykk for. Norske politikere bør kanskje «feie for egen dør» før de analyserer andre lands verdinormer.

Religiøs motivert terror kan ofte forankres i tanker om gjengjeldelse når ydmykelsen har nådd et visst klimaks. Terror kan forebygges når mennesker greier å vise større respekt for gjeldende ulikheter. I framtiden håper undertegnede at det norske samfunnet kan være en pionér i denne bevegelsen – slik vi gjorde 22. juli.