Regionenens forskning

Er vedtakene i tre av sakene på februarmøtet i Hovedstyret for Forskningsrådet historiske? Sett i sammenheng mener jeg de er det. Vi vedtok for første gang en Regional policy for rådet og på samme møte en videreutvikling av strategiene for FoU ved høgskolene og for instituttsektoren. Samlet er dette politikkutforming som peker i retning av tettere kobling mellom Forskningsrådet og regionene. Da er det også viktig at Forskningsrådet har gode og legitime aktører å spille sammen med på regionalt nivå.

Forskningsrådets regionale policy bygger på en bred forståelse av den betydning som regionale innovasjonssystemer har for innovasjon og utvikling. I dette systemet inngår både næringsliv, forsknings- og utdanningsmiljø som f.eks. universiteter og høgskoler, samt støttende aktører som fylkeskommunen, Forskningsrådet og det øvrige virkemiddelapparatet. Et sentralt poeng er at en regions innovative kapasitet er avhengig av god dialog mellom aktørene som inngår i innovasjonssystemet, noe som det ligger godt til rette for regionalt, ettersom man alle er den del av regionens spesifikke næringsstruktur, historie, tradisjon og er geografisk nær hverandre.

Bygging av forskningskultur er en seig materie i Norge både nasjonalt og regionalt, og historien kaster lys over mange utfordringer vi står overfor i årene fremover. Vi liker å tenke på oss selv som en gammel kulturnasjon. Men siden renessansen er vitenskap blitt en viktig del av nasjoners kultur. Universitetene i Uppsala og København ble etablert henholdsvis i 1477 og 1479 som noen av de eldste i Europa, og før Harvard i USA fra 1636 og Cordoba i Argentina fra 1613 som det amerikanske kontinentets eldste. Når vårt eldste universitet i Oslo er fra 1811. nr 2 i Bergen fra 1946 og nr 3 og 4 Tromsø og Trondheim fra 1968 bidrar det til å forklar at vi er kommet kortere i forskningskultur både i storbyene og i regionene.

Har vår nyvunne rikdom de siste 40 år kuttet ned på dette forspranget i kulturell forståelse for og utnyttelse av vitenskap? Litt, men ikke så mye som utlendinger vi møter ofte forestiller seg. Og det til tross for at vår nye rikdom faktisk skyldes fremveksten av forskningsbaserte næringer som petroleum og havbruk. Disse er utviklet i samtid de siste 40 år av omstillingsdyktige bedrifter i lokalsamfunn og regioner med kultur for entreprenørskap og verdiskapning. Regionale forskninsinstitutter har vært sentrale bidragsytere.

Regionene selv har ofte vært arnestedet for krav om at staten må være til stede med høyere utdanning og forskning. Slik har lærerskole, distriktshøgskole og statlige høgskole fra 1994 gitt Norge en utvikling i tilbud regionalt. Statlige byggesteiner innen regionalt rettede virkemidler er bl.a. Virkemidler for regional FoU og innovasjon,VRI programmet fra 2007, Forskningsløft Nord 2009, Regionale forskingsfond 2010, Klyngeprogrammet Arena/NCE fra 2002 og påbyggingen t Global Centers of Expertice GCE.

Hva er så utfordringene fremover? Først, er der fortsatt politisk vilje? Selv har jeg noen ganger følt meg nokså ensom i arbeidet for å fremme regionenes plass i forskning. Åtte år med rødgrønn regjering har likevel gitt viktige gjennombrudd. Forskningsrådet har vært en viktig arena. Dernest, storbyregionene har på tross av nærhet til forskningsinstitusjonen komplekse utfordringer. Av breddeuniversitetene har UiT Norges arktiske universitet og NTNU et fremoverlent kroppsspråk i sin profilering og selvforståelse vis a vis regionalt næringsliv og samfunn. Oslo og Bergen har også uhyre viktige regionale roller, men flagger helst andre sider av sin aktivitet. De nye universitetene er bygget opp av regionene og lever tett med dem. Videre, med NCE Maritim i Ålesund, Ulsteinvik og Fosnavågen som eksempel, innovative bedrifter er pådrivere for innovasjon i tett samarbeid med Høgskolen i Ålesund og Møreforsk. Om de skal henge med i fortsatt knallhard internasjonal konkurranse, fordrer det tette samspill med regionale politiske myndigheter og tunge forskningsinstitusjoner.

Oppsummeringsvis, vi må koble regionenes forskning sterkere opp mot nasjonale og internasjonale aktører. Vi må også mobilisere regionene i arbeidet for å nå nasjonale forskningsmål. Og vi må sikre legitimitet til aktører på fylkesnivået som kan gjøre forskning til en sentral del av sine regionale utviklingsstrategier.