Dagen i dag, 25. april, var en viktig merkedag i katolsk tid. Det var faktisk dobbel grunn til feiring, da den såkalte store gangdagen falt samme med apostelen Markus’ dødsdag.
På pave Gregor den stores tid (slutten av 500-tallet) nevnes 25. april som bots- og bededag som blant annet ble feiret med prosesjoner. Da kristendommen kom til Norge, ble det feiret både en stor gangdag 25. april og tre mindre . Den store kristne gangdagen var åpenbart en arvtager av eldre romerske riter knyttet til prosesjoner til hedenske templer.
Til Norge kom gangdagene fra England, selve ordet er kommet til oss fra angelsaksisk. Ifølge Nidarosprovinsens liturgi skulle hellig Olavs skrin føres i prosesjon fra Nidarosdomen til en annen kirke i byen den 25. april med litanisangen Humili prece et sincera devotione («Med ydmyk bønn og oppriktig hengivenhet»). I Håkon Håkonsson saga blir det fortalt at hertug Skule i 1240 ble smuglet inn i Elgeseter kloster under skjul av gangdag-prosesjonen.
Evangelisten Markus er ikke så enkel å identifisere. I følge vestlig tradisjon var han identisk med den Johannes Markus som nevnes flere ganger i Apostlenes gjerninger. Han identifiseres også med Markus som nevnes i Paulus’ brev til kolosserne. Det heter her: «Aristark, min medfange, hilser dere, og det samme gjør Markus, fetter til Barnabas. Dere har fått beskjed om ham; ta godt imot ham hvis han kommer». Markus skal ha fulgt Barnabas og Paulus på deres første misjonsreise, men forlot de to i Perga i Pamfylia for å dra til Jerusalem. Paulus ble så skuffet over dette at det førte til brudd med Markus og Barnabas. De sistnevnte dro til Kypros for å misjonere der. Senere må Paulus og Markus ha blitt forsonet, for de opererte sammen i Roma først på 60-tallet. Peter omtaler Markus som sin «sønn». Mye tyder på at Peter har vært hovedkilden til Markus’ fremstilling i det første evangeliet som ble nedskrevet.
Kirkehistorikeren Eusebius vet å fortelle at Markus drog til Alexandria i Egypt etter at Peter hadde lidd martyrdøden i Roma i 64. Her skal han ha blitt den første biskop. Da dette ikke omtales av andre lokale kirkehistorikere, er det tvilsomt om det har rot i virkeligheten. Det råder også stor usikkerhet med hensyn til Markus’ endelikt. Det hevdes at han led martyrdøden i Neros åttende år som keiser. Ifølge legenden skal han ha blitt overfalt av avgudsprester da han holdt messe på påskedagen i klippekirken Buccoli ved Alexandria. Hedningene slepte Markus etter et rep om halsen gjennom gatene til han døde. De gjorde seg da klare til å brenne liket, men en forferdelig torden med haglstormer jaget dem på flukt. De kristne tok da legemet og begravde det i kirken. Kirken ble brent av araberne på 600-tallet, men bygd opp igjen kort tid etter.
Ifølge legendene lå Markus her til 828. Da skjedde det noe dramatisk. Muslimene rykket frem og to kjøpmenn fra Venezia ville redde unna Markus’ relikvier. De fraktet med seg Markus’ skjelett skjult under svinekjøtt. Muslimene ved kontrollposten snudde seg bort med vemmelse. Denne tildragelsen er skildret i en fargerik mosaikk under en utvendig buegang på Markuskirken (se bildet). For det var i en nybygd kirke i Venezia Markus nå ble skrinlagt. Den stod ferdig allerede i 832, men ble ødelagt i brann i 976. Dagens katedral ble ifølge gamle beretninger påbegynt i 1063. Kirken var på mange måter et prestisjeprosjekt som skulle vise at Venezia ikke stod tilbake for f. eks. Pisa. Kirken ble innviet i 1094. Markus ble Venezias skytshelgen, en posisjon evangelisten fortsatt har.
I 1968 feiret den koptisk kirke sitt 1900-årsjubileum. Pave Paul ga i den forbindelse deler av Markus’ relikvier til patriarken av Alexandria. Hans hode ligger i Markuskirken i Alexandria, andre deler i en nybygd katedral i Kairo. Fortsatt står det en sarkofag med relikvier i Markuskirken i Venezia.
Som evangelist symboliseres Markus med en løve. Hans evangelium begynner med døperen Johannes, løvens røst fra ørkenen. Løven med vinger finnes flere steder på katedralen og er også gjengitt på Venezias byflagg. I Venezia velsignes på Markus’ festdag det spesielle Markus-brødet (på latin Marci panis, som er vårt ord ‘marsipan’).
I Nidarosprovinsen ble gangdagen på slutten av katolsk tid feiret i kirkene med semiduplex, som ikke var av de høyeste feiringsgradene. Dagen var markert på praktisk talt alle norske primstaver. De vanligste symbolene her var et tre eller et kors. Treet var et symbol for vår og fruktbarhet. Presten Anders Jensøn, som i 1646 ga ut en ordbok med tegninger av primstaven, har også treet som symbol på denne dagen. Villfuglene skulle ha to egg i redet på denne tiden. Presten skriver videre at det for over hundre år siden hadde vært en forferdelig tørke. Det ble da tillyst en bots- og bededag med så streng faste at både husdyr og spedbarn ble nektet føde. Det var klarvær da folket gikk inn i kirken, men styrtregn da de kom ut.
24. eller 25. april ble regnet for ‘gamle sommermål’ i hele Sør-Norge. I Stod het det at det gresset som vokste før den tid, ville fryse bort igjen. I Jostedal het det at denne merkedagen spådde våren.