Vinen var sur, kjøttet seigt og innkvarteringen kummerlig. Grev Wedel var sjarmerende; Nicolai Wergeland ufordragelig; og prost Schmidt var en hånstaur. For eller mot prinsen; maktfordelingens balanse; jødenes adgang til riket; og hvor fri skulle egentlig trykkefriheten være?
I stort og smått er det i brev og dagbøker mange interessante og artige fortellinger om Riksforsamlingens arbeid som møter leseren.
Grunnlovens 200-årsdag feires i morgen. Men hva var det sentrale ved Riksforsamlingen? Er det en kjerne i det vi feirer? Men i dag, 200 år etter at Grunnloven sto ferdig, er det god grunn til å stille spørsmålet: Hva var det sentrale ved Riksforsamlingen? Er det en kjerne i det vi feirer?
Norge var i union med Danmark i 434 år, og mellom 1536 og 1814 opptrådte nordmennene som politisk enhet ved bare én anledning: ved innføringen av eneveldet i 1660. Da var de norske stendene blitt innkalt for å avlegge hyllingseden som formelt overførte all makt til kongen og hans arvinger. Denne statsomveltningen gjorde kongen til den kanskje mest eneveldige i hele den kristne verden. Rundt år 1800 var den gamle riksenheten langt på vei blitt redusert til en frase i monarkens titulatur. Det fantes ingen norsk stat, og knapt noen egne norske institusjoner. Landet ble styrt fra København som en håndfull regioner.
I fraværet av personer og institusjoner som kunne representere Norge, var rikets betydning betinget av nordmennenes vilje til å hevde dets eksistens og verdi som idé. Gjennom unionstiden hadde ikke denne viljen på noe tidspunkt vært helt fraværende, men til tross for at idéen tiltok i styrke i det siste halve århundre før 1814, hadde den alene ikke kraft til å få gjennomslag hos statsledelsen. Og helt uten fordeler hadde heller ikke den gamle ordningen vært! I Riksforsamlingen uttrykte mange bekymring for de store utgiftene en selvstendig stat ville innebære.
Da den dansk-norske kongen, i overensstemmelse med Kieltraktaten, ble tvunget til å gi fra seg Norge til kongen av Sverige 14. januar 1814, gjorde han det ved å løse nordmennene fra hyllingseden. Løst fra eden, oppfattet mange at suvereniteten som stendene hadde overført til kongen ved innføringen av eneveldet, nå var falt tilbake til det norske folk. Og fra folket selv måtte et nytt statsstyre hente sin rettmessighet. Det var med utgangspunkt i denne forestillingen at Christian Frederiks krav om arverett til Norge ble avvist ved stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar. Fratatt sin arverett, måtte prinsen bli valgt til konge av en representativ forsamling. Men da måtte det først velges representanter.
Fra 25. februar møtte folket opp, hver i sin menighet, for å utføre den første politiske handlingen som egen politisk enhet på 154 år. Folket, som i dette patriarkalske samfunn var representert ved husfedrene, avla eden til selvstendigheten og utpekte sine valgmenn. Det gjorde også de ulike militære enhetene. Selvstendighetseden var det løfte representantene på Riksforsamlingen skulle innfri med å vedta en grunnlov og velge en konge. Valget av representanter uttrykte i seg selv utøvelsen av den suverenitet som var falt tilbake til folket. Det er frihet i denne betydningen, at den suvereniteten som ligger i folket utøves direkte gjennom valg, og indirekte ved de representantene folket velger, som ble grunnlovsfestet i § 1, og hvor det står at Norge skulle være et ”fritt rike”.
De fleste av representantene på Eidsvoll forsto nok grunnlovsverket som en gjenfødelse av den norske staten – ja, flere faktisk som en ny rikssamling. Sogneprest Jacob Hersleb Darre fra Klæbu formulerte det i sin tale om kroningskirken (Nidarosdomen) på Riksforsamlingen den 5. mai: ”over 400 år ere dog henrundne, siden Norge havde sin egen Konge, og fra Thrøndelagen, det egentlige gamle Norge, veed man dog at Enevælden først udspirede. Hiin Tidspunkt haaber man er vendt tilbage – vi søge idetmindste at give Norge sin egen Konstitution og Konge;” Det som over århundredene var blitt spredt og atskilt, skulle samles og heles for aldri igjen å deles. Riksforsamlingen skulle bringe til liv en norsk stat som sto ved seg selv, ved å gi den en ny, fri konstitusjon.
Verken friheten i denne betydningen, eller selvstendigheten, ble tapt da Norge noen måneder senere gikk inn i union med Sverige. Folket utøvde fortsatt sin vilje gjennom Stortinget og den selvstendige norske staten opphørte ikke å eksistere. Selv i vår tid, med betydelig suverenitetsavståelse gjennom ulike forpliktende internasjonale avtaler, består Norge som et fritt og selvstendig rike. Det vil det gjøre så lenge Stortinget verner om vår enerett til å endre Grunnloven.
For generasjonen fra 1814 var utvilsomt etableringen av en selvstendig stat det sentrale formålet med Riksforsamlingen og Grunnloven. I dag vil nok mange vektlegge Grunnloven som vern for demokratiet og menneskerettighetene. Men da som nå er selvstendigheten, demokratiet og menneskerettighetene knyttet tett sammen: Den selvstendige staten er rammen for demokratiet, og de demokratiske prosessene forutsetter menneskerettigheter som ytringsfrihet og rettsikkerhet for å være levedyktig.
I anledning grunnlovens 200-årsjubileum i morgen er det derfor god grunn til å si til hverandre med særlig fynd og ettertrykk – Gratulerer! Det er våre forskjeller og motsetninger til tross, to hundre års fellesskap vi feirer.