Trondheim, historien og kunnskapen

Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen!

Det er på slike dager vi kjenner at vi er en del av historien. Vi har en fortid, og den fortiden har gjort oss til den vi er. Trondheim har også en viktig plass i historien om grunnloven; om Norges rolle som selvstendig nasjon og demokratisk folkestyre.

Ved NTNU har vi mange gode hoder med historie som spesialfelt. Noen av dem har delt kunnskapene med oss gjennom en kronikkserie om grunnlovsjubileet. I en av disse forteller historiker Magne Njåstad om prins Christian Fredriks reise til Trondheim. Prinsen var stattholder i Norge da han på nyåret 1814 fikk beskjed om at Norge gjennom Kieltraktaten var avstått til Sverige. Like etter la prinsen ut på en sledereise nordover til Trondheim, for å møte rikets innbyggere og lodde stemningen.

I mellomtiden var det hektisk aktivitet blant noen av byens kjøpmenn og embedsmenn. De arbeidet med et opprop til prinsen, hvor landets dystre situasjon ble beskrevet. I oppropet påpekte de at man ikke kunne se bort fra at «en eller anden Feil i Statsindretningen kan have medvirket til de Ulykker, som nu i kort Tid har styrtet Undersaaterne i grændseløs Elendighed…»

Dette var en nokså utilslørt kritikk av det rådende politiske systemet. Og trondhjemmerne gikk enda lengre: De ville at prinsen skulle tillate «Nationen ved Deputerede af alle Stænder at sammentræde i en Congres, for at lægge Grundvolden til Rigets Constitution for Fremtiden.»

Med andre ord: Her i Trondheim ble kravet om en representativ riksforsamling og en grunnlov fremmet åpent for første gang. Riktignok sviktet motet for trondheimsborgerne i siste øyeblikk –oppropet ble ikke overlevert offisielt. Men noen sørget for at prinsen fikk med seg en avskrift.

Fra flere kilder vet vi at det gjorde dypt inntrykk, og var medvirkende til at prins Christian Fredrik la vekk sin opprinnelige plan om å ta makten i Norge som eneveldig konge. I stedet valgte han, som vi vet, å kalle inn til en riksforsamling for å gi riket en grunnlov.

Er ikke dette en spennende historie?

Hos meg setter den mange tanker i sving. Hvordan kunne innbyggerne i en liten by, i et lite og fattig land i utkanten av verden, ha slike visjonære tanker?

Det forteller oss at blant menneskene i denne byen var det et høyt opplysningsnivå, og blant byens borgere var det flere som hadde god innsikt i de rådende strømninger i tiden.

Jeg lar tankene vandre videre, og kommer til at det ikke var så merkelig: I Trondheim har kunnskapen alltid stått sentralt.

Trondheim katedralskole ble stiftet i 1152, og er dermed Norges eldste skole. Norges eldste vitenskapelige selskap – Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab – ble stiftet i 1760.

Vitenskapsselskapet startet det som i dag er NTNU Vitenskapsmuseet. 150 år senere ble Norges Tekniske Høgskole, NTH etablert – forløperen til dagens NTNU. Kunnskapsinstitusjonene i byen har med andre ord lange røtter.

Slik har Trondheim vært et mål i mange menneskers liv. Som lærested. Og som pilegrimsby.

De som utformet grunnloven på Eidsvoll i 1814, var inspirert av datidens ideer om folkesuverenitet, frihet og maktbalanse. De avskaffet den eneveldige kongemakten og etablerte en folkevalgt nasjonalforsamling. Og de grunnlovsfestet verdier som fortsatt står sentralt i et moderne demokrati: Ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Men grunnloven av 1814 tok også opp i seg intolerante ideer som vi i dag på ingen måte vil akseptere. Blant annet bestemmelsen om at jøder ikke skulle ha adgang til riket.

Stemmeretten var også forbeholdt en liten gruppe av befolkningen; menn som hadde visse stillinger, eller eiendom til en bestemt verdi. Allmenn stemmerett for både kvinner og menn fikk vi først i 1913. I dag synes vi det er totalt uforståelig. Men dette var en speiling av samfunnet for 200 år siden.

Da er det en idé å tenke 200 år fram i tid! Hva vil hun som holder 17. mai-talen om 200 år, si om den tiden vi lever i? Hva vil hun trekke fram som uforståelig?

Kanskje mer enn noe annet:

At vi fant oss i å leve i en verden med så store forskjeller. At vi tillot en fordeling av ressursene som gjorde at millioner av mennesker sultet.

At vi ikke klarte å hindre krig og terror, men tillot at uskyldige mennesker ble lemlestet, drept eller drevet på flukt.

At vi, tross kunnskap om at klimaendringene truet hele vår eksistens, ikke tok de nødvendige grepene for å redde miljøet, men overlot til kommende generasjoner å bære konsekvensene.

Kanskje vil hun også spørre hvorfor vi, som holder ytringsfrihet og selvstendighet høyt som nasjonale verdier, lot en stormakt diktere om våre egne folkevalgte politikere skulle hilse på en munk og tidligere fredsprisvinner som gjestet hovedstaden noen dager før vi feiret 200-årsjubileet for grunnloven.

Kanskje vil hun si at vi levde i en tid der vi var umodne i vår måte å møte meningsulikhet?

Vi må ikke være redde for meningsulikhet, for uenighet. Tvert i mot – uenighet er en demokratisk verdi som vi skal hegne om!

Vi sier til våre studenter ved NTNU at karakterer er viktig, men karakter er viktigere.

Jeg tror kunnskap er grunnlaget for gode verdier. Kunnskap hjelper oss å kvitte oss med fordommer, overtro og intoleranse, og erstatte det med innsikt og forståelse. Kunnskap er selve grunnlaget for et levende demokrati. Verner vi om kunnskapen, verner vi om demokratiet.

Ta vare på kunnskapen. Ta vare på de gode verdiene.

Gjør ditt for å overlate til våre barn en mer rettferdig verden.