Kan vi forestille oss utvikling av NTNU og Midtbyen i en bymessig struktur som tar vare på eksisterende arkitektoniske og landskapelige verdier, legger til rette for faglig, sosial og kulturell integrering og dermed skaper nye verdier for de neste 50 år?
Et steds identitet er samspillet mellom de fysiske omgivelsene, det som foregår og våre forestillinger om nettopp disse to fenomene (D. Canter (The Psychology of Place, 1977). Jeg vil her fabulere over hvilke positive og spennende forestillinger man kan ha om de neste 50 års utvikling av NTNU som universitet i Trondheim med Gløshaugen som utgangspunkt og Midtbyen som magnet.
Forbilder som har gitt oss positive opplevelser ligger ofte til grunn for våre forestillinger. Oxford University med sine mange arkitektonisk verdifulle bygninger og sine studentbosteder – colleges – i en bystruktur med sosiale og kulturelle tilbud, med parker, grønne gårdsrom og livlige gater med vakre bygninger, gir oss positive opplevelser. Universitetet er en integrert del av Oxford med dens attraktive spise- og drikkesteder, klubber, bibliotek, musikk- og konsertlokaler, butikker og meget annet. Universitetsbyen Lund i Sverige har i den gamle bydelen samme attraksjon som Oxford. Blindern i Oslo, Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg og Danmarks Tekniske Universitet langt utenfor København, er universiteter som fremstår som egne bydeler uten integrasjon med nærliggende by og uten kulturelle og sosiale møtesteder på kveldstid. Bydeler som er mørklagte på kvelden og med tomme gater. Slik oppleves også NTNU på Gløshaugen og Dragvoll.
Etter å ha forsket i lang tid på både grunnskolens og den videregående skolens ofte trauste fysiske fremtoning og skolemiljø, bestemte jeg meg for å beskrive steder jeg har opplevd som spesielt attraktive og som kunne virke som inspirasjon for utvikling av skoler og deres miljø. Jeg diktet fire fortellinger:
Skolen som veksthus, hvor skolens miljø foregår i en atmosfære preget av grønne vekster, av dagslyset som trenger ned gjennom det grønne, av åpenhet og av slanke konstruksjoner.
Skolen som senter i en liten by hvor alle verksteder, spisesteder og lokaler hvor det skapes og produseres ligger ut mot torget og gatene som blir fulle av sosialt liv og kulturelle hendelser, mens stille arbeids- og studieplasser ligger i etasjene over.
Skolen som basargate inspirert av arabiske basargater hvor både varen, produksjonen, og materialene med farger og lukter eksponeres. Et skolemiljø hvor elevenes aktiviteter og produksjon er synlige for alle.
Skolen som en stor åpen utstillingshall med masser av dagslys, som vi kjenner fra de store markedshaller. Hallen innredes og endres så den til enhver tid egner seg til det som skal foregå. En total fleksibilitet. Stikkordene for de nevnte kvalitetene er: åpenhet, dagslys, det grønne og fleksibilitet.
Den danske arkitekt Henning Larsen, som vant den nordiske arkitektkonkurransen om universitetsutbygging på Dragvoll, forklarte at inspirasjonen til de glassoverdekte gatene kom da han fra sin tegnestue så ned på det kjente «Strøget» i København og tenkte at slik bør et universitets sosiale og kulturelle liv finne sted. Dragvoll universitetet er som struktur et kjempefint eksempel på de ovennevnte kvalitetene i de fire fortellingene. Men Dragvoll ligger på feil sted, langt fra byens attraksjoner og langt fra de øvrige studentlærestedene. Utbyggingen med enkeltstående bygninger har også ødelagt ideen som Henning Larsen hadde for området. Kan vi la oss inspirere av Dragvoll som idé og struktur?
Det er få ting som er så interessante som å se andre arbeide. De estetiske fagene på universitetet utmerker seg som attraktive å bli kjent med, iaktta, utstille og kanskje delta i. Tegne- og modellverksteder, atelierer og utstillingsrom, øvingsrom, arenaer og scener for dans, musikk og teater. Også verksteder for praktisk arbeid og vedlikehold inne og ute kan være interessante å kikke inn i. Vi kan forestille oss at både universitetets folk og byens borgere lar seg inspirere og vil ha lyst til å ferdes helt naturlig gjennom universitetets områder.
Byen vår er liten, særlig Midtbyen, som det påstås lider under at folk foretrekker å handle andre steder og ikke bruker tid i byen. Kan universitetet utvikles fra Gløshaugen og Hovedbygningen langs Høyskolebakken ned til Studentersamfundet og videre over Elgeseter bro, eller på en ny bro med nær forbindelse til St. Olavs Universitetssykehus og med bygninger a la Ponte Vecchio i Firenze? Arkitekt S. Seablom lanserte denne ideen i 1985, da NTH ble 75 år. Eiendommer langs Elgeseter gate mot Midtbyen kan kanskje tas i bruk. Den tidligere busstasjonen på Leüthenhaven er et ypperlig sted for en større utbygging, med offentlige glassgater med auditorier, kafé, pub og rom for de estetiske fagene arkitektur, design, bildende kunst, musikk, dans og teater. Altså et slags «nytt Dragvoll» midt i Midtbyen. Kan universitetet videre finne plass i eiendommer i Kongens gate frem mot Torvet? Kan Torvet bli et felles byrom for byens borgere og universitetets brukere? Forestillinger og fantasi er medvirkende til innovasjon.