Det var ikke bare Norge som hadde en nasjonal helgenkonge i katolsk tid.
Svenskene hadde sin St. Erik, danskene sin St. Knud, men ingen av disse oppnådde samme status innen kirken eller samfunnet forøvrig som vår hellig Olav.
Knud den hellige var ikke konge lenge i Danmark. Han overtok kongemakten i 1080, men ble drept seks år senere. I likhet med forgjengeren og etterfølgerne på tronen var Knud en illegitim sønn av Sven Estridsen, som i sin tur var en nevø av Knud den mektige. Den sistnevnte hadde vært både engelsk og dansk konge og den yngre Knud hadde ambisjoner om å vinne tronen i begge land.
Så sent som i 1085 ville han angripe England og begynte å samle en stor flåte i Limfjorden sammen med sine allierte fra Norge (Olav Kyrre var Knuds svoger) og Flandern. Problemer ved grensen i sør gjorde at flåten ikke kom av sted, og mange vendte hjem for å skjøtte sine gårder. Da disse ble avkrevd drøye bøter ved siden av nye utredsler som Knud hadde innført, brøt det ut åpent opprør. Knud måtte trekke seg sørover i landet og endte til slutt opp på Fyn. Her forskanset kongen og hans tilhengere seg i Albanuskirken i Odense.
10. juli 1086 ble en dramatisk dag i dansk historie. Da ble kong Knud, hans bror Benedikt og 17 hirdmenn drept inne i kirken. Brødrene ble begravd under gulvet i trekirken. Knuds bror Oluf ble nå konge.
Omtrent ti år etter disse dramatiske hendelser forfattet en prest en liten krønike om kong Knuds passio (lidelseshistorie). Om den dramatiske dødsdagen heter det at angriperne kastet stener og spyd gjennom kirkens vinduer. Kongen ble til slutt rammet av en lanse i siden og han døde med utstrakte armer foran St. Albans alter. Ifølge krøniken ble Gud så vred at han straffet danskene med regnskyll, sott, hungersnød og dyrtid inntil det gikk opp for dem at Knud var en hellig mann. Hans levninger ble da tatt opp av graven og i den forbindelse skjedde undre som viste at Knud var en ekte helgen. Eksempelvis mislyktes et forsøk på å brenne hans ben, et sikkert kriterium på at man hadde med en helgen å gjøre.
Overføringen fra graven til en stensarkofag skjedde samme år som kong Oluf døde (1095). Hans etterfølger som konge ble en annen av Sven Estridsens frillesønner, nemlig Erik med det positive tilnavnet «Ejegod». Den nevnte krøniken var en forherligelse av Knuds liv og død, og den ble trolig skrevet som et ledd i Eriks forsøk på å få broren kanonisert som helgen. På denne tiden hadde det innarbeidet seg visse forestillinger om hva en konge som hadde lidd en voldsom død kunne bety både for verdslige dynastier og kirken. Begrepet martyr (blodvitne) fikk etter hvert et utvidet innhold, idet også de som hadde blitt uskyldig myrdet eller falt i kamp mot kirkens fiender kunne oppnå en slik status. Foruten vår Olav var det flere europeiske konger som ble helgenerklært etter å ha blitt drept under dramatiske omstendigheter.
For Knuds del hjalp det nok også at hans etterfølger Oluf ble svært upopulær. Han rakk knapt å sette seg på tronen før uår fulgte uår i den grad at han gjerne kalles Oluf Hunger. Det var ingen god attest for en konge; av en vellykket konge ble det forventet at han var årsæl og sørget for gode avlinger.
Erik arbeidet målbevisst for å fremme brorens kult. Levningene ble plassert i krypten i en stenkirke som ble reist på denne tiden. Kongen lot reise et benediktinerkloster i nærheten av kirken. De engelske munkene i dette klosteret lanserte Knud som sin egen helgen. I 1099 godkjente paven at Knud kunne æres som helgen. Knuds levninger ble tatt opp av sarkofagen, svøpt i silke og plassert i et praktfullt helgenskrin. Skrinet ble plassert på alteret i kirken som nå stod ferdig. Kirken ble viet til Vår Frue, Alban og Knud. I 1122 skrev den engelskfødte munken Ælnoth en ny legende om Knud, der helgenen fremtrer som Kristi etterfølger i kamp mot djevelen. Fortellingen er i bunn og grunn et kirkepolitisk innlegg, men mangler heller ikke litterære kvaliteter.
Erik Ejegod innså klart betydningen av å bygge opp en sterk kirkelig organisasjon, noe også kongedømmet kunne dra fordel av. Han fikk blant annet opprettet et erkebispesete i Lund, som også var overordnet i forhold til bispedømmene i Norge til vi fikk vårt eget erkesete i Nidaros 1152/53.
Selv om Knud var Danmarks første martyr og en av de første helgener som ble aktivt godkjent av paven selv, ble han ikke særlig populær i de brede lag av folket. Årsakene til at han ble drept lå nok lenge lagret i folkeminnet. Gjennom feiringen i kirken ble likevel hans helgenstatus styrket etter hvert. I Nidarosprovinsen ble Knud feiret på dødsdagen den 10. juli med lav festgrad. Dagen var markert på to av tre norske primstaver. Til tross for at dagen på folkemunne ofte ble kalt «Knud med ljåen», er en rive det vanligste primstavmerket. Det har sammenheng med at Sunnivas dag 8. juli vanligvis har en ljå, men å slå med ljå var jo arbeid for menn. Dagmerkene bunnet selvsagt i at slåtten skulle begynne på denne tiden.
Det mest spennende med denne helgenen er likevel at skrinet med skjelettet er bevart. I krypten under Odense domkirke står to treskrin med levninger etter to menn. I ettertid er skrinene ribbet for metaller og edelstener. Levningene er undersøkt av rettsmedisinere som har kommet til at det dreier seg om to slektninger fra overklassen. Alt tyder på at begge led en voldsom død omkring 1100. Forskerne finner det overveiende sannsynlig at de to skjelettene stammer fra Knud og Benedikt, selv om man så langt ikke har klart å trekke ut materiale til DNA-analyse.