-Tapte vi av syne hvor vi ville med Norge? Nyvalgt Ap-leder Jonas Gahr Støre var selvkritisk i sin tale til landsmøtet da han omtalte partiets valgkamp sist høst.

-Vi maktet ikke å skape god nok forståelse for hva vi ville oppnå med fire nye år - partiet var for mye opptatt av enkeltsaker. Det gjorde ikke saken bedre for Ap at valgparolen til dets hovedmotstander, var å ta Norge i en ny retning.

Det er forståeligat dagsaktuelle saker tar mye av oppmerksomheten til politikere i en heftig valgkamp. Men når de ideologiske diskusjonene generelt er nesten fraværende, så kan det tolkes som enighet om at Målet er nådd (Velferdsstaten, «End of history»); nå handler det om å justere og vedlikeholde. Dessuten har våre folkevalgte erfart at samfunnsstyring/-endring i beste fall er vanskelig, ikke så overraskende siden to maktutredninger har vist at det demokratiske styringspotensialet nå er relativt lite - og det minker.

Det blir også reist tvil om hvor egnet den tradisjonelle måten å styre samfunnsutviklingen på, er - prinsippet om at politikerne vedtar målene og byråkratene/fagfolkene finner de beste egnede midlene for å nå dem. En av kritikerne er filosofen Jon Elster som mener at slik planlegging som regel vil mislykkes. Dette ønsket Francis Sejersted tidlig på 1990-tallet å se nærmere på, og han fant tre svakheter ved denne (instrumentelle) planleggingsmetode: systemtvang, uvitenhet og likegyldighet.

Systemtvangen viser seg ved at vi løser de kortsiktige problemene først, selv om det undergraver våre langsiktige mål. For å klare oss i dag, velger vi løsninger som gjør det vanskelig å overleve i morgen. Vi var blitt historiens slaver, det viste seg på slutten av 1900-tallet ved utbredt teknologipessimisme. Teknologiens forutsetning er at omgivelsene stadig reorganiseres; forandring krever forandring som krever forandring… Det vi trodde var nødvendige valg, handlet egentlig om å tilpasse seg, det så vi også innen offentlig forvaltning. I dag er systemtvang og teknologipessimisme sjelden tema for debatt i den store offentligheten.

Uvitenheten setter i denne sammenhengen grenser for hva vi kan samordne av menneskelige handlinger siden vi ikke kan overskue konsekvensene av alt vi gjør. Det gjelder i dag som for noen tiår siden, selv om det nå finnes teknologi som gjør at vi kan kontrollere flere variabler som også er fjernere i tid og rom - da med avtakende visshet. Vi får kunnskap om flere mulige konsekvenser, men ikke om hvilke som eventuelt vil materialisere seg. Det gir oss imidlertid mulighet til å ta kalkulerte risikoer. Verre er det når vi ikke kjenner alle konsekvensene, for da kan vi ikke kalkulere risiko. Kanskje en lykkelig kombinasjon av «kunstig intelligens og naturlig dumskap», er løsningen! Et malapropos: Under Norway Chess anbefalte «Houdini» remis, mens spillet senere ble avgjort.

Hovedproblemet er imidlertid likegyldigheten, det moralske aspektet ved samfunnsstyringen. Når det kommer til stykket, er det begrenset hva vi føler oss forpliktet overfor. Vi bryr oss lite om framtidige konsekvenser av det vi gjør. Tidlig på 1990-tallet var «bærekraftig utvikling» et relativt ukjent begrep som fram mot tusenårsskiftet bidro til lite moralsk diskusjon ut over hva konsekvensene av erosjon i afrikanske land kunne bli. I dag er vi omgitt av konsekvensene av våre handlinger, noe et fåtall har visst ville skje og prøvd å leve deretter. Resten av oss har i beste fall inntatt moteriktig pessimisme – eller stoler på teknologien. (Kanskje kan kristendommens klare antroposentriske preg forklare hvorfor resten av skaperverket er blitt «glemt» i vår kultur, til forskjell fra dem med andre religioner.)

La oss være optimistisk nok til å tro at vi har lært noe siden historieprofessoren gjorde sin analyse, at den kollektive fornuft har vokst. Sejersted var ikke i tvil om at det er politikerne som har nøkkelen til bedre samfunnsstyring, og de må begynne med seg selv: Våre folkevalgte må holde fast på målet de har satt, til det er realisert! Enkelt og greit – og tydeligvis vanskelig. For det første er også politikerne under systemtvang, bl.a. gjennom en planleggingstradisjon med «rullering». Hvis det bare betyr justering av midlene, så kan det være fornuftig, men endres også målene, så blir det ikke-planlagt planlegging. Det var nok ikke tilfeldig at lederen for den første maktutredningen skrev bøkene «Hvorfor alt går galt» og «Hvorfor galt går verre».

Politikerne må altså «abdisere»når de har vedtatt målet, de må la seg binde til masten slik at de ikke skal kunne legge om kursen underveis. Men det er ikke enkelt, for jo mer omfattende og konsekvensrik en plan er, desto vanskeligere er det å holde kursen tilstrekkelig lenge. For politiske méd er omskiftelige i et demokrati der ideologiene har liten legitimitet og kraft. I stedet gir partiene oss nå visjoner. De er mindre forpliktende som styringsmål, og lettere å justere – i den offentlige debatten et spørsmål om tilpasningsdyktighet eller populisme.

Om det nå er slik at langtidsplanleggingen etter dagens metode, som regel vil mislykkes, så bør vi ikke overse at også et prosjekt som blir avsluttet før målet er nådd, kan ha sin verdi. Det viste Alf Prøyssens vesle Jensemann da hans planlagte sybord til mor ble en spekefjøl. Og det viste hans store navnebror da månelandingen ble et renseanlegg. Alt nyttige ting.