Ikke i min bakgård

Not in my backyard – ikke i min bakgård – virker å være rådende tankegang i Trondheimsregionen. Regionen vokser, og beslutningstakerne ønsker at veksten skal være bærekraftig. Men også bærekraftig vekst har sine utfordringer, særlig når det er ulemper involvert. Da vil vi helst at noen andre tar de uønskede konsekvensene av vår vekst.

Trøndelag forbruker mye mer kraft enn hva vi selv produserer. Det har gitt seg utslag i tidvis høy strømpris for oss alle. Potensialet for ny fornybar energi er stort hvis vi tar i bruk vindressursene våre, slik det nå er planer om ved kysten. Om alle planene realiseres, vil vi fremdeles produsere mye mindre kraft enn vi forbruker.

Det blåser godt i innlandet også. Her får utbyggere stort sett et rungende nei til å produsere sårt tiltrengt energi. Vi er mer komfortable med å importere kraft. Da må vi kun irritere oss over å se monstermaster og kraftlinjer mens vi kjører rundt i våre elbiler, fremfor å måtte se på at kraften vi gladelig forbruker, produseres. Produksjon av fornybar energi er flott, men ikke i min bakgård.

Vi vil ha mer gods over på bane og båt. Det betyr færre lastebiler på vegen. Det er bra for trafikksikkerheten og bra for miljøet. Flytting av godsterminalen fra Brattøra handler om å få bygget en ny terminal som bidrar til dette. Det handler ikke primært om byutvikling i Trondheim, selv om frigjøring av areal på Brattøra også gir muligheter for bærekraftig byutvikling i en by som vokser raskt.

I over 30 år har vi diskutert hvor et nytt knutepunkt for håndtering av gods til og fra Trøndelag bør ligge. For ny terminal vil vi ha, men ikke i vår egen bakgård. Regjeringen har nå instruert regionen om å kun fokusere på alternativene sør for Trondheim, med muligheter for utvidelse av havn på Orkanger. Regjeringen har gitt Jernbaneverket frist ut året med å komme med en anbefaling av lokalisering.

Gleden var stor på østsiden av byen, hos de som ikke vil ha godsterminal og havn i nærområdet, i frykt for negative konsekvenser. At Malvik og Stjørdal samtidig gikk glipp av muligheter for flere hundre arbeidsplasser og skatteinntekter i tilknytning til godsterminal, havn og tilhørende virksomheter, la ikke en demper på stemningen.

Kort tid etter Regjeringens beslutning fattet kommunestyret i Orkdal vedtak om at de ønsker mindre utvidelse av havna på Orkanger enn hva Trondheim Havn mener er nødvendig. Vi får håpe de to kommer til enighet om den beste løsningen for regionen.

I Interkommunal arealplan for Trondheimsregionen har en forsøkt å legge til rette for nye store næringsarealer som regionen har behov for. Mulighet for etablering av 2.000 dekar på Nye Sveberg i Malvik ble løftet frem for noen få år siden. Den lokale motstanden var stor og kommunestyret reduserte arealet ned til 400 dekar. Å finne store konfliktfrie arealer nærmere byen er heller ikke lett. Så hvor skal bedriftene ta veien?

Vi trenger energi, vi trenger næringsarealer, og vi trenger fremtidsrettede transportløsninger med gode terminaler både for båt og bane. Vi trenger det nå. Alle vil tjene på å få på plass bærekraftige løsninger, ikke bare næringslivet. Derfor er det urovekkende å se på hvor lite man diskuterer positive ringvirkninger.

Saksutredninger som fremlegges for beslutningstakerne bruker mye plass på å gå gjennom negative konsekvenser, som nedbygging av naturverdier og støy. At dette kommer frem før beslutninger fattes er selvsagt viktig og riktig. Imidlertid er de positive effektene, som nye arbeidsplasser, inntekter til kommunene, miljøvennlige transportløsninger for regionen og utviklingsmuligheter for næringslivet, omtrent fraværende i de samme dokumentene. Diskusjonen om vi er litt for komfortable med å la naboen ta belastningen, og selv kun høste av fordelene, er helt fraværende.

Ikke i min bakgård er gjennomgangstonen også her.

I dag vil forbrukerne at det meste skal være kortreist og dermed miljøvennlig. Men det er ikke et alternativ for innbyggernes mobiltelfoner, mer energieffektive kjøleskap og nye elbiler. Vi vil ha mesteparten av dette godset vekk fra veiene, men da må vi ville det nok til å tåle ulempene ved ny godsterminal og utvidet havn. Vår energi vil fremdeles være langreist, så lenge vi ikke vil se den bli produsert.

Inntil videre ser det ut til at de aller fleste av oss planlegger å toe våre hender og la andre ta de negative følgene av vår vekst. At vi samtidig går glipp av muligheter for positiv vekst ser ikke ut til å bekymre.

Er dette god nærings- og samfunnsutvikling? Eller er det på tide å ta diskusjonen om hvordan vi skal få det til å spire og gro i vår egen bakgård?