Regjeringen arbeider med en ny friskolelov til erstatning for dagens privatskolelov. Men regjeringen sår tvil om hva som er viktig.
Vi ønsker mindre diskriminering av elever som velger en friskole basert på menneskeretter og trosfrihet, større økonomisk trygghet og forutsigbarhet, ikke skoleeiere med kommersielle motiver.
Norsk skole er ikke tjent med en polarisert debatt, hvor motstandere av friskoler kan anklage «private skoler» for å kave til seg penger på kreativt vis, lovlig eller ulovlig. Vi trenger en lov som har en optimal forankring i Stortinget. Skoledrivere og elever fortjener forutsigbarhet. Det kan regjeringen bidra til i den nye loven – og troverdiggjøre i høstens budsjett.
Media gir inntrykk av at regjeringen klarer å polarisere debatten mellom kroniske friskolemotstandere og en regjering som vil åpne for eiere med mer eller mindre kommersielle motiver.
Erfaringer fra Sverige, som i begrenset grad er relevant, brukes begjærlig for å skremme og advare. Ingen foreslår det samme i Norge, men når det åpnes for kommersielle eiere, åpnes også kreativiteten til å ivareta «lønnsomheten».
Det må ikke skapes tvil om at offentlige midler til skoledrift skal komme elevene til gode. Det bør heller ikke være grunnlag for å diskriminere elever ut fra valg av skole. For oss som både ønsker en god og sterk offentlig skole og rom for mindretallsrettigheter, tror vi ikke dagens lov krever særlig liberalisering. Men vi trenger forenklinger, økt tillit til skolene og mer likeverdig behandling.
Dagens lov er først og fremst begrunnet i trosfrihetsprinsippet kombinert med foreldreretten, konkret forankret i menneskerettighetene. Så sier dagens lov ja på følgende grunnlag: anerkjent pedagogisk retning, internasjonale skoler, toppidrett, skoler særlig tilrettelagt for funksjonshemmede og opplæring i små og verneverdige handverksfag.
Regjeringen går nå mye lenger når de allerede i hasteforslaget til midlertidig lov vil gi departementet grønt lys for «i særlige tilfelle» å gjøre unntak fra dagens lov. Det er sikret et knapt flertall med Venstre.
Kunnskapsministeren vil neste år fjerne dagens kriterier i den nye loven, og bare kreve oppfylling på innhold og kvalitet. Dette betyr fritt frem uavhengig av motivasjoner til skoledrift, også kommersielle, bare man kan kommunisere «kvalitet». Klausulen om at den offentlige skolestrukturen ikke skal bli utfordret, blir jo aktuell fra første dag. Likebehandling for loven er nemlig et fundamentalt grunnlovsfestet prinsipp.
Det har en egenverdi å beholde dagens menneskerettslige og filosofisk begrunnede forankring, også fordi den offentlige skole skal kunne representere hovedtilbudet. Dette vil kunne gi en bredere politisk forankring i Stortinget.
«Venstresiden» har historisk vært imot eller kritisk til private skoler med statlige tilskudd, selv om de har benyttet seg av dem til sine barn. Men tydeligere enn før, med noen unntak, har de samme støttet dagens lov. Selv om den også var et kompromiss, representerer flere tiårs flertall for hovedprinsippene i dagens lov en historisk viktig seier, ikke for skoleeierne, men for familiene og elevene som har vektige grunner for et alternativ. Stadig flere ser forskjellen på ideell og kommersiell motivasjon for skoledrift.
Det er viktig at friskolene, de ideelle aktørene, driver skoler for å bidra til kunnskapsrike, samfunnsengasjerte og verdibevisste elever. Får man overskudd, pløyes dette gladelig inn i virksomheten til elevenes beste. Man starter ikke stråselskaper for å unndra verdier. Men en ny lov vil kunne ta ideologiske steg bort fra den klassiske friskolen som er fundert på menneskeretter og toleranse, ikke på selskapers kapitalstyrke og konkurransemaksimering.
Grunnleggende for friskolen er toleransen. Grunnleggende for toleransen er menneskets – elevens - verdi og likeverd.
«Toleransebegrepet er avgjørende for at alle mennesker med forskjellig bakgrunn og med uenighet i syn på eksempelvis kultur og religion skal kunne leve i fred. Toleranse er et nødvendig ideal for et åpent og demokratisk samfunn.» (Tranøy, 1994).
Denne toleransen ivaretas i dagens lov, om den hadde vært praktisert med likeverdighet, økonomisk og i regelverket.
En toleranse som rotfestes ideologisk og juridisk på et religiøst og filosofisk grunnlag, og prioritert i menneskerettene, burde stå sterkere politisk enn en valgfrihet på alle mulige fagprofileringer. Det kan ivaretas med et «forsøksgymnas» i privat eller offentlig regi. Norsk skole tåler raushet med pedagogiske forsøk som ennå ikke er «anerkjent pedagogisk retning».
Toleransen og mindretallets mulighet innenfor lovverket er avhengig av økonomiske ressurser. Når friskolene i dag i realiteten må klare seg med mindre enn 85 prosent tilskudd og ingen reell støtte til bygningene som er elevenes arbeidsplass, blir ikke valgmuligheten reell for alle. En symbolsk budsjettstart i år på et tilskudd til bygninger gir håp. Høstens budsjett vil avdekke ambisjonene.
Det er forøvrig et paradoks når politikere som vegrer seg for å gi elevtilskudd til private skoler, samtidig kritiserer at de tar skolepenger og er «skoler er for de rike». En likestilling på elevtilskudd og tilskudd til bygninger løser dette. En stor liberalisering av loven gjør dette vanskeligere politisk.
Et bredt flertall gir en bærekraftig lov. Det går an å praktisere et mindretalls rettigheter og samtidig vise vilje til å ha en god offentlig skole.
Men det krever klokskap.