Reform med store utfordringer

Det offentliges viktigste oppgave skal være å sette en pris på pasienten som offentlige sykehus, private investorer og ideelle organisasjoner deretter skal kunne konkurrere om å få behandle. I første omgang skal reformen gjelde psykiatri og rusbehandling, men det er en klar intensjon om å videreføre reformen til alle deler av helsesektoren. For undertegnede som forsker på innkjøp og samspill mellom organisasjoner og bedrifter, er dette en svært interessant, men også svært utfordrende, ide. Reformen i seg selv får politikerne diskutere, men som fagperson kan mitt bidrag være å peke på noen av de utfordringene jeg ser med forslaget, gitt mitt faglige ståsted.

Den aller største utfordringen regjeringens forslag skaper, er knyttet til dette med å kunne prise pasientene riktig. Siden helsesektoren ikke er et perfekt marked, må noen sørge for å sette riktig pris på pasientene. Slik jeg leser regjeringens forslag skal det offentlige helsevesenet få denne vanskelige oppgaven. Utfordringen er at hvis pasientene prises for lavt, vil vi havne i den situasjonen at ingen private/ideelle organisasjoner vil behandle pasienten fordi prisen er satt så lavt at det ikke er mulig å dekke kostnadene ved behandlingen.

Hvis prisen settes for høyt, vil private kunne tjene uforholdsmessig mye på å behandle akkurat disse pasientene, og det offentlige vil tape penger. Det å finne riktig pris er derfor svært viktig. Samtidig er det også en svært vanskelig oppgave fordi den forutsetter både høy fagkunnskap i forhold til ulike diagnoser pasientene har, og samtidig høy kunnskap om behandlingskostnadene ved et sykehus/behandlingstilbud. For å gjøre saken enda mer komplisert har svært mange pasienter uklare diagnoser som blir bedre forstått først når behandlingen er i gang (og dermed ikke kan prises riktig på forhånd), og/eller de har diagnoser som omfatter flere medisinske forhold som må behandles som en helhet, og der det ikke er lett å dele opp oppgavene og prise dem hver for seg.

Leger og psykiatere er per i dag ikke utdannet og trent til å tenke på prising, og ingen andre i systemet har den medisinske kunnskapen for å kunne prise pasientene riktig. Derfor må et stort arbeid legges ned i å oppnevne komiteer med leger/psykiatere, behandlingspersonell og administratorer for å kunne avgjøre hva som er riktig prising av en pasient med en gitt diagnose (eller sett av diagnoser). Dette er et helt sentralt arbeide som må gjøres for å kunne lykkes med en slik prissettingstankegang, og kvaliteten av dette arbeidet er avgjørende for hvor godt systemet fungerer. Her må derfor regjeringen sørge for at dette kostbare og omfattende arbeidet må finansieres som en del av reformen.

Selv med et godt prissystem som nevnt over, vil reformen innføre betydelig administrasjon av kontrakter og kontraktsbetingelser når pasienter skal pris-settes av den offentlige helsetjenesten og behandlingen deretter settes ut på anbud. På fagspråket snakker vi om en overgang fra relativt lave interne administrasjonskostnader på sykehusene til store transaksjonskostnader ved å innføre kontrakter. I tillegg må aktiviteten hos private og ideelle organisasjoner føres tilsyn med slik at det finnes klare og avtalte måter å kontrollere kvaliteten i den tjenesten disse leverer. Håndteringen av slike kontrakter og tilsynssystemer vil kreve at både offentlige, private og ideelle organisasjoner innenfor sektoren ansetter flere administratorer, økonomer, markedsførere, innkjøpere og jurister. Alt dette er fagpersoner med relativt høy lønn, og de er nødvendige for å kunne håndtere kontraktene og eventuelle tvister som oppstår i forhold til dem. Reformen må derfor også inneholde en plan for hvordan disse nødvendige fagpersonene skal finansieres.

Det bør også påpekes at det i helsesektoren eksisterer en svært stor informasjons-assymetri i form av den kunnskap brukeren har om pris og kvalitet for et behandlingstilbud, og den kunnskapen de som skal levere tjenesten sitter med. Hvis for eksempel en privat klinikk sier at de må ta en medisinsk prøve, kan ikke vi som brukere si nei, for vi vet ikke om den prøven er medisinsk nødvendig eller ikke. Dette betyr enkelt sagt at brukerne (vi som skal behandles) ikke selv har den informasjonen som gjør at vi kan gjøre et fornuftig valg av hvordan vi vil bli behandlet. Vi må stole på at andre rundt oss vet hva som er best, og faktisk vil fortelle oss hva som er best uten tanke på egen økonomisk vinning. Vi har som forbrukere altså ikke informasjon nok til å opptre som krevende kunder og dette betyr at markedet ikke vil fungere særlig godt. Skal regjeringen bøte på dette må det settes opp et omfattende system av uavhengige eksperter som på forhånd kan rådgi oss som brukere, og i ettertid kan vurdere klager og reklamasjoner for kostnader av behandlingsopplegg vi har fulgt.

Til sist har vi også en utfordring rundt tilgangen til kompetent personell. Det er i dag til dels stor mangel på kvalifisert personell i helsesektoren, både av leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere, hjelpepleiere, sosialarbeidere og annet fagpersonell. Denne mangelen fører til at store investeringer i form av bygninger og utstyr ikke utnyttes optimalt. Uavhengig av organisering (marked eller ikke) vil det derfor være en stor effektiviseringsgevinst (i form av bedre utnyttelse av eksisterende bygninger og utstyr) av å kunne ansette flere fagpersoner. En plan for utbygging av utdanningssystemet slik at vi kan utdanne flere fagpersoner innenfor sektoren bør derfor også være en del av reformen.

Som man ser er det bare innenfor mitt fagområde flere sentrale utfordringer som peker mot at reformen fort kan bli kostbar. Jeg ønsker de som skal jobbe med dette lykke til, for et velfungerende helsevesen er en hjørnesten i et velferdssamfunn, og vi bør derfor alle være opptatt av hvordan det kan forbedres. Regjeringens forslag kan være en mulig vei til forbedringer, men da må utfordringene jeg har nevnt over løses!