Den siste krigen

I Christiania hadde representanter for Sverige, den nye norske staten og de europeiske stormaktene forhandlet om Norges skjebne. I slutten av juli var den svenske tålmodigheten slutt, og krigen et faktum. Svenske tropper invaderte raskt grenseområdene i sørøst. Ville krigen spre seg til de midt-nordiske områdene, som så mange ganger før?

Det var grunn til å være bekymret. Bare noen få år i forveien, i 1808-09 hadde rikene vært i krig. Også den gangen rammet krigshandlingene først og fremst grenseområdene i Sørøst-Norge, men svenske tropper hadde herjet i Rørostraktene i 1808, og sommeren 1809 hadde norske styrker på sin side gjort innfall i Jämtland.

Dette gikk inn i et mønster. Fra midten av 1500-tallet var Norden preget av en intens kamp om politisk og militært hegemoni. På den ene siden sto det svenske riket, en stat som inkluderte dagens Finland. På den andre siden sto Danmark-Norge, en sammensatt stat son omfattet de to kongerikene og hertugdømmene Slesvig og Holstein. Fra 1560-årene og fram til 1809 kjempet de to statene en lang rekke kriger. De forskjellige politiske bakgrunnsfaktorene og alliansesystemene som bidro til disse krigsperiodene skal vi la ligge. Men noe gjentok seg fra krig til krig: Visse grenseområder var mer utsatt for krigføring enn andre. I Norge dreide det seg i stor grad om Båhuslen-Østfold og Trøndelag-Jämtland. På 1560-tallet hadde svenske styrker først okkupert det da norske Jämtland, siden Trøndelag. I 1611 gjentok det seg: Svenske styrker rykket inn i Jämtland. I 1643-45 ble Jämtland og Härjedalen igjen invadert av svenske styrker, og ved fredsslutningen i 1645 ble områdene avstått til Sverige. Trøndelag, på sin side ble avstått til Sverige i 1658, men ble gjenerobret i 1659 etter flere ukers intens bombardement av Trondheim. I 1677-79 gjenerobret styrker fra Trøndelag Jämtland for en periode. I 1718 forsøkte svenske styrker seg igjen på en erobring av Trøndelag, med katastrofale følger da den svenske hæren trakk seg tilbake over Tydalsfjella midtvinters.

Disse gjentatte krigshandlingene hadde en høy pris, både for soldatene som deltok og for områdene som fungerte som krigsskueplass. De flere tusen soldatene som omkom i 1718 er et ekstremtilfelle, dødstallene i de midtnordiske krigshandlingene var som regel langt lavere. Men kravene til befolkningen var høye. Soldatene som deltok var i stor grad rekruttert fra landsdelene. Trøndelag var ofte forfordelt med byrder i så måte. Men om de dansk-norske kravene var harde, så var de svenske enda hardere. Da Jämtland ble overført til Sverige ble det umiddelbart utskrevet et antall soldater som langt overgikk de norske kravene. Og da Trøndelag ble overført til Sverige i 1658 var noe av det første de nye myndighetene gjorde å skrive ut ca. 1800 soldater, som umiddelbart ble sendt til krigsskueplasser i Østersjøområdet. Bare et mindretall kom hjem. Få år senere kom nye utskrivinger til en ny krig – denne gangen fra de dansk-norske myndighetene.

Menneskelige omkostninger i form av soldater var alvorlig. Alvorlig var også den belastningen på befolkningens ressurser krigen utgjorde. Soldater på gjennommarsj eller som regelrette okkupasjonsstyrker betydde flere munner å mette og flere kropper å kle. Det samme gjaldt innkvartering av egne, mobiliserte tropper. Fra Armfeldts nær halvårige ekspedisjon gjennom Trøndelag i 1718, inkludert beleiringen av Trondheim, vet vi hvordan de svenske soldatene livnærte seg ved det som i praksis var plyndring. I neste omgang førte det til alvorlig matunderskudd og nødstilstander for befolkningen vinteren 1718-19. I 1808-09-krigen huset Trondheim opp mot 3000 soldater – i en by med ca. 8-9000 innbyggere. Matmangelen ble stor, og ble forsterket av blokade og uår. Også i etterspillet etter krigsperioder kunne sivilbefolkningen bli utsatt for represalier av sine egne myndigheter. Å vise unnfallenhet ovenfor fienden kunne medføre straff i ettertid. For eksempel måtte de jämtske bøndene som sverget troskap til Sverige under okkupasjonen i 1611 bøte for det ved å overdra eiendomsretten til sine gårder til kronen– og det dreide seg om et stort flertall av bøndene i regionen.

Også i fredstid var grenseregionene i stor grad påvirket av militære hensyn. Grenseområdene var overstrødd av større og mindre militære anlegg som skulle bygges, vedlikeholdes og bemannes. Byer, som Trondheim, var underlagt militære hensyn i stor grad, fra byenes utforming til tvangsmessig innlosjering av soldater i private hjem. Kommanderende general i det nordafjelske var en mektig mann i byen og i regionen.

Trøndernes og jämtenes frykt sommeren 1814 var altså vel begrunnet, men heldigvis kunne folk fort senke skuldrene. Krigen var over i løpet av tre uker, uten at kamphandlingene spredte seg utenfor grenseregionen i sør. Og viktigere: Dette var den siste nordiske krigen, og betydde en avvikling av grenseområdene som gjennommilitariserte områder. 250 år med nordisk rivalisering og krigføring, med blant annet Trøndelag og Jämtland som mer eller mindre fast krigsskueplass, var over.