Det er hundre år siden Europa opplevde den til da mest dramatiske uke i historien.
Den 28. juni 1914 ble tronfølgeren i Østerrike-Ungarn og hans hustru myrdet i Sarajevo av en serber fra provinsen Bosnia. Mordet foranlediget krefter i Østerrike-Ungarn til å ta et oppgjør med Serbia. Først den 23. juli ble et ultimatum oversendt Serbia. Svaret ble ikke oppfattet som tilfredsstillende, og den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig. Beslutningstakerne håpet på at krigen kunne begrenses, men de tok med åpne øyne sjanse på at Russland kunne blande seg inn, vel vitende om at de hadde Tysklands støtte i ryggen etter at Keiser Wilhelm II gjennom den såkalte «blancofullmakten» hadde lovet å stå last og brast med Østerrike-Ungarn Det viste seg å være var et høyt spill.
Uroen brer seg. Også i Europas utkant som i Norge og Trondheim spredte nå uroen seg. Avisene hadde vært fulle av stoff om mordet på tronfølgerparet, men så ble det stille i de tre neste ukene. Etter den østerrikske-ungarske krigserklæringen skjøt begivenhetene fart fra dag til dag. Førstesidene av byens aviser ble preget av kjempeoverskrifter over begivenhetene ute i et Europa som både var så nært, men også så fjernt. Foran avisvinduene på Nordre samlet store menneskemengder seg dag etter dag, og avisene, som i årene fremover opplevde gode tider, kom ofte ut med ekstrautgaver med nye store overskrifter.
Fremskritt og tro på fremtiden. Hvordan var det mulig at siviliserte europeiske land nå sto på randen av krig? En gryende fredsbevegelse hadde en viss vind i seilene. De hundre år som hadde forløpt før 1914 hadde stort sett vært en fredsperiode preget av en eventyrlig teknisk og sivilisatorisk framgang, særlig for landene i Vest-Europa. Den europeiske sivilisasjon hadde spredt seg ut over også til Øst-Europa og til store deler av jordkloden som ble integrert i et felles økonomisk og politisk system. Grunnlaget for dagens verden preget av industri, fremvekst av storbyer og de fleste oppfinnelser vi kjenner i dag, fra bilen til flyet var lagt. Det utviklet seg en høykultur med basis i bedrede utdanningsmuligheter og framvekst av vitenskapelige institusjoner. I Vest-Europa bedret de økonomiske og sosiale forhold seg for stadig bredere befolkningsgrupper. Det avspeilet seg i en utbredt optimisme: Fremskrittet skulle fortsette!
Baksiden av medaljen. Men fortsatt var klassemotsetningene store, og deler av den organiserte arbeiderbevegelsen drømte om og arbeidet for den sosiale revolusjon I deler av musikken, litteraturen og kunsten og litteraturen kom imidlertid også irrasjonelle strømninger og pessimistiske undergangsstemninger til uttrykk. Det var mange mørke trekk bak fasaden av den europeiske sivilisasjon: De europeiske stater kjempet om kolonier i Afrika og Asia, og det hersket en hard økonomisk konkurranse om markeder og investeringsobjekter. For å styrke sine posisjoner rustet stormaktene opp. Ikke nok med det. I verden preget av stadig sterkere interessemotsetninger inngikk de i fredstid allianser med ulikt innhold. Eldst var forsvarsalliansen i Sentral-Europa mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia som det tredje medlem, falt imidlertid fra ved krigsutbruddet og sluttet seg i 1915 til den andre konstellasjonen. Den besto av Tysklands erkefiende etter den tysk-franske krig, Frankrike som håpet på revansj og dermed få tilbake sine tapte provinser, Alsace og Lorraine. I 1892-94 styrket Frankrike sin stormaktsposisjon da landet inngikk en forsvarsallianse med Russland. Dermed sto Tyskland overfor trusselen om en tofrontkrig.
Alliansesystemet trer i kraft. Fra og med den Østerriksk-ungarske krigserklæring den 28.juli 1914 utviklet begivenhetene seg rask fram til den 3.august da kontinental-Europa sto i brann. Det viste seg at Russland ikke holdt seg tilbake. Som et slavisk folk betraktet russerne serberne som «sine små brødre». Men vel så viktig var at de hadde sterke interesser på Balkan og ikke ønsket noen Østerriksk-Ungarsk dominans der. Alt den 25. juli foretok de sine første militære forholdsregler, og så fulgte den delvise og senere fulle mobilisering i de følgende dagene. Dette førte til en tysk motreaksjon. Den 1.august 1914 erklærte Tyskland Russland krig fulgt av en krigserklæring rettet mot Frankrike 3. august. Det har vært pekt på at det ble ikke gjort noe alvorlig forsøk på diplomatiske forhandlinger, bortsett fra et spedt forsøk fra den britiske utenriksminister Edward Grey. Nå eksisterte det ikke i 1914 et internasjonal organ som kunne ha tvunget partene til forhandlingsbordet som et sikkerhetsråd, et Nato eller EU. Men stormaktssamarbeid hadde lykkes tidligere, som under den bosniske krise i 1908 og under Balkankrigene 1912-13. 3 august 1914 sto en foran en kontinental krig, men hva med Storbritannia? Tyskland regnet med at landet forble nøytralt, mens Russland og Frankrike, som begge hadde avtaler med imperiet, regnet med en britisk deltakelse på deres side.