Styreleder i Sør-Trøndelag idrettskrets, Terje Roel, er ute i Adresseavisen og påstår at han har sannheten om OL-prosjektets historie og framtid.
Roel utfordrer meg i saken, fordi jeg har flagget sterk motstand mot dagens OL-planer, samtidig som jeg for vel ti år siden var med på det første OL-initiativet med Tromsø som kandidat. Jeg skal med glede ta debatten.
Terje Roel ser ut til å mene at prosessen rundt Tromsøs OL-søknad har betydning for folks syn på Oslo-OL. Det er en formodning som bare har en viss gyldighet. Da idrettsstyret i 2008 kastet kortene og skrinla Tromsøs OL- prosjekt var det med dobbel begrunnelse: idrettsstyret mente at Norge ikke hadde råd til et OL til 28 milliarder, som var departementets beregning av statsgaranti for arrangementet. I tillegg mente styret at man måtte prioritere å ta inn det store etterslepet på anlegg over hele landet.
I og for seg var idrettens beslutning den gang helt grei, bortsett fra en svært uryddig prosess i forkant. Men skandalen var et faktum da det samme idrettsstyret kun et par år senere lanserte vinter-OL i Oslo. Og denne gang «skjøtte man itj pæng». Nå hører vi at 35 milliarder for OL i Oslo kan karakteriseres som et «nøkternt» arrangement og dessuten kjempelønnsomt for hele landet. Og etterslepet på idrettsanlegg vil ingen snakke om.
Man trenger ikke å være nordfra for å bli opprørt over en idrettsledelse som oppfører seg så grunnleggende urettferdig. VGs sportsredaktør Truls Dæhli har betegnet idrettsstyrets handlemåte som skandaløs og så langt fra idrettens motto om «fair play» som det er mulig å komme.
Da vi startet arbeidet med Tromsøs OL- kandidatur for over ti år, var det med utgangspunkt i helt andre økonomiske rammer enn det vi ser i dag. IOC hadde nettopp lansert sin nye visjon om et neddempet og rimeligere vinter-OL, tilpasset mindre byer. Men som alle vet gikk det dessverre ikke slik. OL-arrangementene har senere est ut og blitt rene pengesugende monstre, bortenfor enhver anstendighetsgrense. Det er dette, sammen med IOCs håpløst reaksjonære holdninger, som er hovedårsaken til at over 60 prosent av Norges befolkning ikke ønsker et OL i Oslo i 2022. I tillegg kommer den relevante innvending at det neppe kan være samfunnsmessig fornuftig å sluse milliarder av fellesskapets midler inn i hovedstadsregionen, der vi uansett skal investere svært mye i årene som kommer og der det i dag er en voldsom tilstrømning av mennesker og kompetanse.
Er det virkelig klokt å bruke så store offentlige ressurser på en satsing som bare vil forsterke en allerede tung sentraliseringstrend som hverken hovedstaden eller resten av landet er tjent med?
Jeg er ihuga tilhenger av at Norge fra tid til annen skal ta på seg vertskapet for store sportsarrangementer. Men vi kan ikke lenger godta at et OL skal koste offentlige budsjetter mange titalls milliarder kroner. Tiden er overmoden for grunnleggende endringer. Her er noen forslag:
vi må avstå fra å søke vinter-OL i 2022. Deretter må vi jobbe aktivt sammen med de andre europeiske vintersportsnasjonene som har sagt nei til å søke OL, slik at reelle endringer kan finne sted. Dersom Norge nå melder seg til tjeneste, har vi i realiteten gitt IOC god grunn til å sitte stille i båten og ikke foreta seg annet enn høyst nødvendige knebøy. Løpet for OL 2022 er for øvrig lagt og beskrevet gjennom detaljerte krav.
Å si at vi skal lage et norsk og «nøkternt» OL i 2022, er å føre folk bak lyset.
vi må få vekk statsgarantien! Det hører ingen steder hjemme at arrangørnasjonene må gi en blankofullmakt til å bruke et ukjent antall milliarder betalt fra felleskassa på et stort, kommersielt idrettsarrangement. Sier vi ja til OL, har vi også sagt ja til å utkvittere budsjettoverskridelsene, uansett hvor store de blir. Hovedproblemet er at det ikke finnes noen sammenheng mellom makt og ansvar; IOC har all makt som eiere av OL, arrangørnasjonen har et ubegrenset økonomisk ansvar for gjennomføringen. Dette resulterer i gigantiske budsjettsprekk ved hvert eneste OL, uansett hvor godt man planlegger på forhånd. Derfor må statsgarantien erstattes av et fast tilskudd, som selvsagt må ned på et helt annet nivå enn det garantien utløser.
IOC må demokratiseres, slik Thorvald Stoltenberg så riktig foreslo i VG nylig. Nåværende praksis med at IOC-medlemmene selv peker ut sine etterfølgere må bort, og erstattes av demokratisk valgte medlemmer.
Den norske prosessen for et eventuelt OL må endres. Det nytter ikke at idretten alene styrer prosjektet, uten at politiske myndigheter er med i beslutningsprosessen. Spørsmålet om vi skal søke OL, hvilket år og med hvilken kandidat må avgjøres i fellesskap av idretten og den til enhver tid sittende regjering. Da kan vi forhåpentligvis slippe en ørkesløs og kostbar nasjonal prosess, tåpelige «bykonkurranser» og uansvarlig pengebruk for å innhente mer eller mindre vellykkede råd fra svindyre kommunikasjonsbyråer.
Idrett på toppnivå er flott underholdning, som på sitt beste også kan gi oss den gode følelsen av identitet og fellesskap. Men skal vi ha slike opplevelser også i framtiden må vi kunne kombinere festen med anstendighet og sunn fornuft. Dagens OL er i ferd med å miste enhver rasjonell begrunnelse. Derfor ser vi at folk og nasjoner setter foten ned i protest, i likhet med det store flertallet av det norske folk. Derfor må vi si nei til OL i 2022, begrunnet ut fra både fornuft og følelser.