Argentina: De siste ukene har vi kunnet lese om at amerikanske hedgefond tvinger Argentina ut i «konkurs».
Aller først må jeg kommentere at land ikke går «konkurs», det er ikke slik at de som har lånt de penger kan kreve inn noen form for «pant». Dernest er det helt sikkert ikke synd på hedgefondene, og neppe på de argentinske rikspolitikerne. At det er synd på den jevne argentiner i en slik sammenheng, er det derimot vanskelig å være uenige i. Men dessverre er det slik at den argentinske stat er en «serie-konkursrytter», hvor mislighold av statsgjeld, kraftige devalueringer, stadige presidentbytter, og populisme har vært satt i system. Sammen med en rekke andre problem innimellom.
Lån av denne type fra det internasjonale finansmarkedet og til et land, er «blancolån», hvor kun låntagers evne og vilje til å betale er långivers sikkerhet for betaling. I praksis er det «folket» som er pant, og deres evne og vilje og mulighet til å jobbe og betale skatt og avgifter er det som skal betale renter og avdrag. Og når et land ikke betaler for seg, må normalt «folket» blø dels gjennom høyere skatter og avgifter og dels gjennom at det offentlige har mindre (lånte) penger å bruke.
Det er økonomen Simon Kuznetz (Nobels minnepris i økonomi i 1971) som skal ha sagt at land økonomisk sett kan deles inn i disse fire kategoriene. Japan har senere tatt en annen veg (verdens mest forgjeldede industrisamfunn), men Argentina fortjener dessverre fortsatt å nevnes. Kuznetz var ekspert på økonomisk utvikling, økonomiske sykluser, nasjonalregnskap og fordelingen av velstand i samfunnet. Og han er en av veldig mange som har brukt mye tid på å forske på den tragiske, økonomiske utviklingen i Argentina. Det «Argentinske paradokset» som det heter, hvordan kan noen med et så bra utgangspunkt gjøre det så dårlig over tid?
Det spanske imperiets endelige sammenbrudd og slutten på Napoleonskrigene, førte til store omveltninger tidlig på 1800-tallet. Storbritannia fremsto som den nye verdensleder, og mange spanske kolonier (som Argentina) ble selvstendige. Som mange andre tidligere kolonier, fulgte en periode med borgerkrig, krig med naboland, nesten utryddelse av den opprinnelige befolkningen og en mengde økonomiske problem.
Etter hvert fikk man mer sving på sakene fra rundt 1860, og gjennom en kombinasjon av (etter forholdene) rimelig grei politisk styring, teknologisk utvikling og handel med omverdenen ble Argentina etter hvert intet mindre enn en økonomisk stormakt. Siste halvdel av 1800-tallet og tiden frem til Første verdenskrig ga enorm økonomisk fremgang, og før første verdenskrig var argentinere det 10. mest velstående folk i verden, verdiskapningen pr innbygger var nesten som i USA, og for millioner av europeere på jakt etter arbeid ble Argentina selve målet.
Argentina var aldri en del av «the british empire», men ble likevel ett av de landene som britene investerte mest i og handlet mest med. Banker, jernbanen, store jordeiendommer og handelsbedrifter var ofte britiske eid og/eller finansiert. Det bidro til mye internasjonal handel (mest Landbruksprodukter) og stor velstandsutvikling, men skapte selvsagt også en god del nasjonal friksjon.
Etter første verdenskrig var Storbritannina nedsyltet i krigsgjeld, og ble distansert av USA på mange måter. En av konsekvensene var at britiske investeringer i andre land for alltid falt til et mye lavere nivå. Men for Argentina ble mellomkrigstiden starten på et økonomisk mareritt, som fortsatt pågår.
Militærkuppet i 1930 var starten på en hel rekke militærkupp og perioder med mer eller mindre tvilsomme presidenter. Noen folkevalgte og mange militært oppnevnte. Den mest kjente er nok Juan Peron, med bakgrunn som general. (Hans første kone Evita ble forresten etter hvert gjenstand for både balsamering og musikal, og hans 3. kone var selv president et lite år). «Personismen» var en kombinasjon av en fagforeningsorientert styringsstruktur, (stats)korporativisme, nasjonalisering av andre lands investeringer, planøkonomi, og mål om «industriell selvforsyning. Populært, og dyrt.
Uavhengig av utgangspunkt, har det vært en lei tendens i Argentina til å gi velgerne svært mye av det det ber om uten økonomisk fundament, subsidiering av uproduktive virksomheter og næringer er vanlig og i perioder har betydelige grupper som fagforeninger, militære, store landeiere eller industrialister for mye innflytelse og for mange privilegier. Og resultatet er selvsagt mye inflasjon, mye gjeld, sosial uro, gjentagende valutaproblemer, manglende konkurransekraft, mangelfullt demokrati, konkurser, tap av sparepenger og alt annet negativt slik politikk fører med seg. Bunnen ble nådd gjennom det siste militære styret perioden fra 1976-1983, som også inkluderte bruk av «dødsskvadroner» mot opposisjonelle.
Det har vært en positiv utvikling (særlig ift demokrati) i en del år, men de har fortsatt svært mye å gå på når det gjelder styring og økonomi. På nasjonalt nivå er de vel omtrent like dårlige i politisk styring og økonomi som de er gode i fotball… Det er bra de kan glede seg over fotballen, men for varig glede må de satse på bedre økonomisk styring – som nok krever bedre organisering. Er argentinerne riktig heldige, så vil det om noen år forskes på det andre argentinske paradoks. Hvordan har noen som har gjort det så dårlig økonomisk i så mange år endelig kommet seg ovenpå? La oss for argentinernes egen del håpe at de kommer dit.