Det pågår en debatt om Midtbyens fremtid, der handelsstandens vilkår og utnyttelsesgrad på tomtene er sentrale tema. At det kommer utspill om at det må tillates mer riving av historisk bebyggelse og større og høyere nybygg gir grunn til bekymring.
Argumentet for at vi må ha mer liv i Midtbyen kan ødelegge det bylivet som faktisk finnes her, og som i stor grad er tuftet på de kvalitetene som Midtbyen besitter. I en slik situasjon kan det gjerne handles raskt, men man må tenke langsiktig.
Det er flere prosjekter på gang som vil omforme Midtbyen i vår nære fremtid, både bebyggelsen og det offentlige rom. Noen av de aktuelle og viktige prosjektene for Midtbyen er på tankestadiet, som Olavskvartalet og Ravnkloa. Andre er på planleggingsstadiet, som Torvet, Midtbykvartalet, Kjøpmannsgata 36, Krambugatakvartalet, og gatebruksplan for i Olav Tryggvasons gate. Noen av disse prosjektene ivaretar den historiske bebyggelsen på en god måte, andre ikke.
Styringsverktøyene for å oppnå godt vern og god bruk av Midtbyen finnes. Trondheim har en Kulturminneplan, en Midtbyveileder og en Veileder for byform og arkitektur, alle ferske planer som er romslige og gir spillerom både for vern og nybygg. Dette er verktøy som er faglig gjennomarbeidet, forankret gjennom høringsprosesser, og vedtatt politisk. At det allerede nå avvikes fra mål og retningslinjer gjennom dispensasjoner bidrar til å svekke disse verktøyene. Resultatet blir at vi på sikt får en fattigere Midtby.
I Kulturminneplanen for Trondheim presenteres en illustrasjon som viser tap av historiske enkeltbygninger i en del av Midtbyen. Noen bygninger er tapt ved brann, noen gjennom sterkt forfall, og en god del gjennom rivingsvedtak. En stor andel tap skjedde i etterkrigstiden, under modernismen. Da Midtbyplanen ble vedtatt i 1981 skjedde et skille. Midtbyen skulle utvikle seg videre, men på den historiske byens premisser. Nytt skulle tilpasses gammelt. Den historiske arkitekturen, særlig mot gatene, skulle søkes bevart. Kartet viser at tapene ble halvert etter at Midbyplanen ble vedtatt, men likevel forsvinner for mange bygninger. Fortsetter denne utviklingen, vil Midtbyen om få tiår ha tapt 40 prosent av den historiske bebyggelsen.
Kartet er fra 2012, det vil si at utspill om riving de siste to årene er ikke med. Kjøpmannsgate 36, 44 og 46, Olav Tryggvassons gate 21 og bakgårdsbebyggelse i Midtbykvartalet, mellom Olav Tryggvasons, Søndre, Thomas Angells og Nordre gater har alle vært foreslått revet for å gi plass for nybygg. Hvor går grensen for hva vi tåler å miste? Etter Byantikvarens syn er denne grensen allerede overskredet mht historisk verdifull bebyggelse.
I nordre del av Midtbyen har den homogene toetasjes trehusbebyggelsen fra gjenreisningen etter brannen i 1842 gradvis, delvis og punktvis blitt erstattet av forretningsgårder i mur to til fem etasjer, i ulike stilarter. Likevel har vi fortsatt mange tregårder bevart, ombygget og istandsatt på ulikt vis. Blant murbebyggelsen finner vi det såkalte nygotiske kvartal i Dronningens gate og den markante Mathesongården i nybarokk stil på hjørnet Søndre gate og Olav Tryggvasons gate. Kvartalet Krambugata Olav Trygvassonsgate med nr 2b i glattpusset mur med det for jugendstilen karakteristiske buede hjørnet, og fra samme periode Gildevangen, Bajazzogården og Posthuset i det som gjerne kalles råkopp jugendstil. Den gradvise byfornyelsen har inntil nå stort sett foregått innenfor et historisk tomtemønster, slik at selv om bydelen er blitt arkitektonisk mer mangfoldig, er det en regelmessig og gjenkjennelig rytme. Summen av trehusmiljø og karakteristiske enkeltbygninger, bakgårdsbebyggelse og bakgårdsmiljø, gjør denne delen av Midtbyen til en unik bydel med mange kvaliteter, både åpenbare og skjulte.
At Midtbyen er arkitektonisk sett mangfoldig, gjør at det for noen kan synes mer ubetydelig å miste en enkelt bygning, enn å miste bygninger som står i en tydelig og enhetlig arkitektonisk sammenheng som for eksempel bryggerekkene eller Bakklandet. Ett bygg her og ett bygg der kan kanskje virke uvesentlig, men ser man alle sakene i den sammenheng blir det tydelig at Midtbyen står i fare for å miste sitt historiske preg.
Hva skal være premissene for den videre utviklingen? Er det riving for kontrast, eller skal vi gjennom utviklingen bygge til, fylle på, og styrke homogeniteten og fremheve de historiske kvalitetene, og samtidig få til gode nok lokaler for boliger, kultur og næring? Byantikvaren ønsker vern gjennom bruk, og en levende Midtby. Det er med innfylling av ubebygde tomtearealer og sammenbygging av nytt og gammelt at fremtidens Midtby må bygges. Å rive for å bygge nytt er løsninger som tilhører fortiden.
For å bevare og videreutvikle Midtbyen med kvalitet, er det viktig at utviklingen skjer på en planmessig god måte. Derfor har Trondheim kommune vedtatt en Kulturminneplan, en Midtbyveileder og en Veileder for byform og arkitektur. Dette er planer som gir forutsigbarhet og som vi må bruke som et styringsverktøy når nye prosjekter vedtas for Midtbyen. Maksimal kvalitet, ikke maksimal utnyttelse, er fremtiden for midtbyen. Dette ligger til grunn for de vedtatte styringsverktøy.
For de som vil lese mer om vedtatte mål og strategier for Midtbyen, se Kulturminneplan, Veileder for byform og arkitektur for Trondheim som finnes på kommunens hjemmeside www.trondheim.kommune.no