Når rundt 150 statsledere og regjeringssjefer møtes i Paris i dag, er det med et bakteppe som er mer alvorlig enn de fleste av oss kan fatte.
Det er seks år siden sist det var så høye forventninger til at det kan bli inngått en global klimaavtale som omfatter alle verdens land. FNs klimatoppmøte i København i 2009 ble en fiasko i den forstand at det ikke ble en avtale. Derimot bidro forventningene i forkant av forhandlingsmøtet til viktig oppmerksomhet om de enorme utfordringene menneskeheten står foran. De siste årene er utviklingen blitt bekreftet av nye rapporter fra FNs klimapanel. Den alvorligste konklusjonen i det grundigste forskningsarbeidet som noen gang er blitt utført, viser at deler av kloden kan bli nærmest ubeboelig hvis utslippene av klimagasser fortsetter som i dag.
Det er helt nødvendig å stille store forventninger til statslederne og partene som skal forhandle i Paris. Fiaskoen i København gjør at det må kuttes enda mer på færre år. Utsiktene er heldigvis ikke bare dystre. De siste årene har det også skjedd mye positivt. Det utvikles ny og bedre klimateknologi, det er en gryende bevissthet om grønne investeringer, og det har over hele verden kommet veldig mange små og store initiativ som vil få ned klimautslippene. Behovet for store kutt var til stede allerede i København, men kanskje var ikke holdningene modne for å endres i samme takt som de er nå. Holdninger blant forbrukere, velgere og beslutningstagere er trolig en vanskeligere faktor å påvirke enn å bringe frem teknologiske innovasjoner.
Klimakampen vil ikke bli vunnet i Paris, hvis det blir en avtale. Den vil heller ikke tapes hvis verden fortsatt blir stående uten en global klimaavtale. En ny fiasko kan føre til at FN ikke lenger vil ha en rolle i den globale dugnaden for å redusere klimagassutslippene. I stedet kan det bli inngått avtaler mellom grupper av land, eller mellom nettverk av storbyer. Dugnaden i sivilsamfunnet vil bli minst like viktig, hvis det ikke skulle komme positive nyheter fra Paris den 11. eller 12. desember. Og selv om det blir en avtale, vil det, basert på de utslippskuttene som hvert land har meldt inn, uansett ikke være nok til å begrense temperaturøkningen til den magiske grensen på to grader.
Lederen i Det internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol, har uttalt at det aller viktigste med en internasjonal klimaavtale er at den vil sende et signal til investorer om at det nå skal investeres i fornybar energi, og at fossile energibærere skal fases ut.
Det er et tøft budskap for et land som er blitt ufattelig rikt av olje og gass, men helt nødvendig, siden vi alle deler den samme atmosfæren.