Den sikreste veien til dårligere velferd og levekår er å sitte rolig og ikke gjøre noe for å løse problemene som tårner seg opp.
Torsdag la Jørn Rattsø og Produktivitetskommisjonen frem utvalgets andre rapport. Produktivitetskommisjonen påpeker at Norge de siste årene har brukt flommen av oljeinntekter til å utvide offentlig administrasjon og velferdsgoder. Av dette bør Norge lære to ting: Ukritisk økning av den oljesmurte pengeflommen kan ikke fortsette. For det andre at det er skummelt å legge til grunn at det Norge skal leve av i fremtiden, vil være like lønnsomt som oljen og gassen.
Temaet er vanskelig å forstå fordi det ikke handler om dagen i dag og fordi det er mange og kompliserte sammenhenger. Utfordringene er vanskelig å håndtere fordi velgere og politikere må ta tøffe valg. Men utfordringene som Produktivitetskommisjonen belyser, blir ikke mindre påtrengende ved at de ignoreres. Det er ikke favorittøvelsen for verken røde, blå, gule eller grønne politikere å snakke om innstramminger og omlegginger av kompleks art. Men det må gjøres.
Det krever mot av den politiker som skal sørge for mer edruelig offentlig pengebruk, som vil prioritere strengere, fjerne byråkrati og som går inn for å legge ned gamle aktiviteter for heller å satse på nye, for å bruke noen av Jørn Rattsøs ord. Men det vil kreve sitt også av de politikere som i fremtiden skal styre et land der det ikke er gjort endringer og der krise tvinger frem nødløsninger.
Mange av statens utgifter kommer av seg selv, lenge før regjering og storting har satt sitt preg på de årlige statsbudsjettene. Pensjoner, helsetjenester, utdanning og størrelsen på byråkratiet er bare noen av de områdene der vedtak i ett år vil påvirke budsjetter og prioriteringer i mange tiår. Eldrebølgen slår snart inn for fullt. Det legger beslag på samfunnets ressurser og tvinger frem prioriteringer, uavhengig av hva velgere og politikere ønsker.
Selv etter fallet i oljeprisen har Norge fortsatt mulighet til å justere kursen uten at det blir en hard landing for velferdsstaten. Men da må taktskiftet komme nå, det må være tydelig og det må ha en bred politisk forankring.
Det er mye bedre at endringer kommer som følge av politiske beslutninger, enn at de presser seg frem på grunn av mangel på hender, penger og folkelig vilje til å betale de skattene som blir nødvendig for å bære stadig større byrder.