Norge skal bruke rekordmye penger på samferdsel. Likevel går det ufattelig tregt å bygge veier og togspor.
Regjeringen og støttepartiene vil bruke nærmere 1 billion kroner - 1000 milliarder - på samferdsel frem til 2029. Hvis viljen i nasjonal transportplan overføres til handling, vil det bli den største satsingen på transporttiltak i moderne tid. Pengebruken i dag slår nemlig ikke satsingen på Bergensbanen og de andre store togutbyggingene på 1800- og 1900-tallet.
Regjeringen har fått fortjent kritikk for sin rause bruk av penger. Når midlene går til veier og bane, er i det minste sannsynligheten stor for at investeringene gir samfunnet langsiktig avkastning. Mer tog og bedre veier er framtidsrettet bruk av offentlige midler.
Det hadde vært enda bedre hvis tidenes samferdselsløft også ga store uttellinger i Trøndelag. Det skal brukes 26 milliarder kroner av statens og bilistenes penger på ny E6 sør og nord for Trondheim, mens 3,5 milliarder går til elektrifisering og krysningsspor på Trønderbanen og Meråkerbanen.
Det er veldig bra, men ikke bra nok. I tillegg til at Trøndelag avspises med smuler, avslører pengefesten også andre mangler. Vi kan holde oss til jernbane som eksempel: Lekkasjene fra nasjonal transportplan tyder på at det heller ikke nå kommer penger til ny godsterminal i Trondheim. Alle er enige om at det trengs et nytt logistikknutepunkt, men ingen har vært i stand til å bygge det.
Demokratiet får gjerne skylden for at store samferdselsprosjekt trekker ut. Høringer, involvering, kvalitetssikringer, detaljregulering, runde etter runde i byråkrati og i politiske organer. Beslutningsprosesser i store byggeprosjekter skal forenkles. Men det er slett ikke sikkert at «for mye demokrati» er det største problemet. Det kan være at det utredes og vurderes for mye og for lenge fordi det er en motvilje mot å skjære gjennom og bestemme seg.
Kanskje det også tar lang tid rett og slett fordi politikere og byråkrater har for puslete ambisjoner.