Tre av fire nominerte til stillingen som ny biskop i Nidaros bispedømme, er kvinner. Dette forteller at likestillingen for lengst har nådd kirken.

I dag er det ikke oppsiktsvekkende at så mange kvinner er aktuelle som biskop. Men vi skal ikke langt tilbake for å finne den første kvinnen som stanget gjennom glasstaket i en kirke som i århundrer hadde vært ledet og preget av til dels svært konservative menn. Det historiske skjedde i 1993 da Rosemarie Köhn ble utnevnt til biskop i Hamar bispedømme.

Senere fulgte flere i hennes fotspor, men fortsatt er det bare fire kvinner blant våre tolv biskoper. En av dem er preses i bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien. Hun ble utnevnt i konkurranse med flere menn. Det er plass til flere kvinner i bispekollegiet, der mennene er i stort flertall.

I tråd med utviklingen i samfunnet kirken er en del av, har kvinnene gradvis fått mer makt og innflytelse på alle nivå i kirken. Andelen kvinner i faste prestestillinger var i 2015 økt til 31 prosent. Høyest er kvinneandelen i Oslo med 45 prosent, foran Nidaros og Hamar bispedømmer med 38 prosent hver. Økningen av kvinnelige prester har skjedd helt uten noen uttalt form for kvotering. Det er neppe tilfeldig at disse tre bispedømmene i en rekke viktige saker har ledet an i liberal retning. De har gått foran i raushet, åpenhet og vilje til å favne bredt. Uten forkleinelse for mannlige kirkeledere, tror vi ikke de nye vigselsritualene for homofile og lesbiske par hadde vært mulig uten et sterkt innslag av kvinner i kirkelige posisjoner.

Etter kirkens frigjøring fra staten, er det nå kirken selv som skal utnevne sine fremste ledere. Mange har fryktet at dette skulle føre til en mer konservativ kirke med mindre vilje til å ansette kvinnelige biskoper. Denne frykten har vist seg lite begrunnet.

Det viktigste er at Nidaros bispedømme får en dyktig og klok etterfølger til dagens biskop, og at den mest kompetente og synlige som teolog, liturg og leder blir kallet til bispesetet. Dersom det viser seg å være en kvinne, er det ingen ulempe.