Den norske tradisjonen for bred enighet i utenrikspolitikken kan føre til at politikken ikke holder tritt med en verden i endring.

I dag møtes Donald Trump og Vladimir Putin. Samtidig gjennomgår verden dramatiske endringer.

USAs anseelse i Europa er i fritt fall. Trumps impulsive stil gjør USA uforutsigbart, og landets utenriksdepartement mangler medarbeidere i sentrale stillinger. Den militære strategien i Midtøsten er overlatt til offiserer på bakken.

De globale endringene kan få store konsekvenser. Spørsmålet er om norsk utenrikspolitikk kan holde følge.

Denne uken har Solberg-regjeringen blitt kritisert for ikke å stille seg bak krav om at den kreftsyke Liu Xiaobo må settes fri. Regjeringens motvilje mot å diskutere Norges forhold til Kina er uheldig av menneskerettighetsgrunner, men den er også et symptom på at norsk utenrikspolitikk sjelden blir diskutert.

Et lite land som Norge trenger sterke allianser. Den norske tradisjonen for bred enighet i utenriksspørsmål har sikret forutsigbarhet. Enighet kan imidlertid føre til at politikken blir stående stille når verden endrer seg. Da er det positivt at Audun Lysbakken (SV), i VG, oppfordrer til debatt om norsk utenrikspolitikk.

Lysbakken mener at Norge bør distansere seg fra USA. Det er forhastet. Realistiske alternativer finnes ikke. Macron og Merkel vil styrke det europeiske samarbeidet, men blir neppe enige om en felles militærstrategi. Mens Frankrike bruker sin militære slagkraft aktivt, blant annet i Nord-Afrika, fokuserer Tyskland på beredskap.

Norsk sikkerhetspolitikk kan heller ikke basere seg på et nordisk samarbeid, slik SV ønsker. Sett under ett har de nordiske landene god militær kapasitet, men dagens trusselbilde krever mer enn stridsvogner og jagerfly. For å bekjempe terror er vi avhengig av etterretningssamarbeid og tilgang til store datamengder. Det får vi bare gjennom allierte som USA.

Flere politikere bør følge Lysbakkens eksempel. Konstruktiv uenighet er en forutsetning for en stabil utenrikspolitikk, ikke en trussel mot den.