Trond Giske (Ap) vil arbeide for et skolepolitisk forlik dersom han blir kunnskapsminister etter valget. Det kan være en god idé, hvis et forlik kan gi ro i skolen.

I et intervju med Klassekampen sier Giske at dersom Ap vinner regjeringsmakten til høsten, og hvis han selv blir kunnskapsminister, vil han arbeide for et forlik i skolepolitikken etter mal av barnehageforliket. Det resulterte som kjent i at et samlet Storting vedtok et mål om full barnehagedekning.

Nå er det mye «dersom» og «hvis» i Giskes uttalelser. Tanken om et skolepolitisk forlik er ikke ny. Han har selv lansert den i sin bok «La læreren være lærer» fra 2015. Umiddelbart har vi stor sans for Giskes tanker om et skoleforlik.

Skolen har de siste tiårene vært arena for stadig nye reformer. Det har skapt mye intern uro både blant lærere og foreldre, og alle reformene har ikke vært like gjennomtenkte. Mange husker for eksempel med gru 1994-reformen der elevene fikk «ansvar for egen læring», mens læreren nærmest abdiserte som klasserommets leder.

I de senere årene er det særlig et omfattende testregime som har skapt debatt. Uansett hva man måtte mene om dette, har det ført til mer målrettet arbeid for å løfte nivået på undervisningen. Vi begynner nå å se resultatene av innsatsen.

De fleste partiene er enig om de overordnede målene for skolen. De ønsker en skole som gjør elevene til våkne medborgere, og der trygghet og kunnskap står i høysetet. Det som særlig har skilt Ap og Høyre i skolepolitikken de siste årene, er synet på lærertetthet og lærernes kompetanse, samt synet på private skoletilbud.

Stortinget har en god tradisjon for forlik på sentrale samfunnsområder. Skolen er ett av de aller viktigste, og her trengs nå en periode med arbeidsfred. Målet for et forlik må være å gi skolen og lærerstanden et løft. Det er nærmest blitt tradisjon for at hver ny utdanningsminister har kastet om på det pedagogiske innholdet i skolen. Dette har skapt mye usikkerhet.

Et skolepolitisk forlik bør være mulig, selv om noen kjepphester må settes på stallen.