Nasjonale bemanningsnormer i skolen, i barnehagene og i eldreomsorgen ser ut til å være rikspolitikernes svar på de fleste utfordringer. Men det blir for enkelt å sitte på Stortinget og presse kommunene til å bruke mer penger på en medisin som ikke nødvendigvis virker.
Et flertall på Stortinget mener at løsningen i skolen er å fastsette en norm for hvor mange elever det skal være per elev. I barnehagene skal kvaliteten økes gjennom en norm for antall pedagoger og grunnbemanning. Stadig flere partier snakker varmt om å innføre en bemanningsnorm i eldreomsorgen som skal gi de eldste av oss et bedre liv.
Lærernorm kan gi 70 nye årsverk i Trondheim
I altfor mange saker ser vi en trend der rikspolitikerne tror de fleste problemer kan løses gjennom nasjonale normer, mens lokalpolitikere fra de samme partiene sliter med å oppfylle kravene som partikolleger på Stortinget pålegger dem å etterleve.
Løsninger som virker smarte sett fra Stortinget, trenger ikke å virke på bakken i en kommune som kanskje trenger andre tilpasninger for å gi et bedre tilbud. I noen klasser trengs det flere lærere, i andre klasser oppnås det like gode resultater selv om det er noen flere elever per lærer. Lærere er forskjellige, det er også elevene. Det er ute på den enkelte skole og i den enkelte kommune at slike vurderinger må gjøres.
Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at elever i en klasse med 14 elever lærer mer enn i en klasse med 17 elever. Bemanningsnormer tar ikke hensyn til ulike behov som finnes på de enkelte skoler og barnehager, men lager en «quick fix» på et problem som politikerne på Stortinget tror er likt over alt.
Det er mye fornuft i å heve kvaliteten i barnehagene gjennom bedre pedagogisk tilbud og økt bemanning. I skolen varierer kvaliteten på undervisningen fra kommune til kommune. Derfor er det en nasjonal oppgave å heve kvaliteten der den i dag er for lav. Men når Stortinget detaljstyrer en kommunes virksomhet, reduseres mulighetene til å prioritere pengene dit behovet er størst. Stortinget bør styre etter de lange linjer, og overlate detaljstyringen til kommunene. Der vet de best hvor hver enkelt krone bør brukes.