Moskeene må ta sin del av ansvaret for å hindre at norske ungdommer rekrutteres til IS og andre ekstreme miljøer.
Hundrevis, kanskje tusenvis av ungdommer som er vestlige lands statsborgere kjemper med våpen i hånd for ekstremistorganisasjonen Den islamske staten (IS). Ett av tiltakene i kampen mot gruppens uhyrligheter og overgrep er å forebygge at ungdommer slutter seg til organisasjonen.
Det er dramatisk når noen velger å føre krig i andre land. Det er ekstra alvorlig når det skjer i regi av en organisasjon som viser en brutalitet og fremferd som knapt kjenner sidestykke. Heldigvis er det bred enighet, også i det muslimske miljøet, om at IS må bekjempes. Derfor må det stilles krav til religiøse ledere om at de gir sitt bidrag for å hindre radikalisering og forebygge at ungdommer slutter seg til denne og andre terrororganisasjoner.
Det er allerede straffbart å verve seg til krigstjeneste for en fremmed stat. Derimot er det i dag ikke straffbart å rekruttere til en ikke-statlig gruppering, men dette vil bli gjort ulovlig. Ungdommer som vurderer å reise må også fortelles hvorfor det er ulovlig og hvorfor det er sterkt forkastelig og umoralsk å slutte seg til en slik organisasjon.
Moskeene betyr mye mer i muslimers liv enn kirken gjør for kristne. Moskeene kan derfor utgjøre en forskjell, men det betinger at de er seg sitt ansvar bevisst. I Adresseavisen i går uttalte styrelederen i Det Muslimske Samfunnet i Trondheim (MST), Ameen Chilwan, seg på en måte som ikke skaper tillit. Det er sneversynt og ansvarsløst når han sier at det er politiets oppgave å stoppe ekstremisme og at dette nærmest ikke er moskeenes sak. Det viktige forebyggende arbeidet må starte på et helt annet plan enn hos politiet, og der det norske storsamfunnet ikke når frem.
Fenomenet med de vestlige IS-soldatene viser at mange muslimer ikke er integrert i sine nye hjemland. Det er urovekkende at andre- og tredjegenerasjons innvandrere er mer orientert mot nyhetsbildet i familiens opprinnelige hjemland enn mot det som kommer frem her hjemme. Moskeene har et ansvar for å påvirke ungdommer og de rundt dem om hva som er rett og galt om en dramatisk sak.
Det handler ikke om å blande bønn og politikk, men om å vise samfunnsansvar.