Endelig får verden en god klimanyhet. Den kom med avtalen mellom verdens to største utslippere av CO2.
Klimaavtalen mellom Kina og USA er løs i kanten, er ikke tilstrekkelig og den kommer sent, men det er likevel en forpliktelse for verdens to største utslippere av klimagasser. USA og Kina står for 45 prosent av utslippene. Avtalen er videre et etterlengtet signal om at de to landene ikke bare erkjenner den kolossale utfordringen verden står foran, men også vil bidra til å løse den.
Avtalen som ble kunngjort av de to lands presidenter, Xi Jinping og Barack Obama, i Beijing i går, sier at Kina har som mål å nå sin utslippstopp i 2030. Dette er første gang Kina setter forpliktende mål. USA har som ambisjon å kutte utslippene med minst 26 prosent fra 2005-nivå innen 2025.
Helt siden nedturen etter klimatoppmøtet i København for fem år siden, har verden manglet positive klimanyheter. Det har kommet små, positive drypp, men de har forsvunnet i floden av stadig nye og veldokumenterte, illevarslende signaler om klima i endring og rapporter fra FNs klimapanel. Med avtalen fra Beijing har de tre største utslipperne av CO2 i løpet av de siste ukene kommet med signaler om klimakutt. EU kunngjorde sine nye klimamål i oktober.
Det lover godt foran klimatoppmøtet i Paris neste år. Løftene fra EU, Kina og USA kan være signalet som får andre land til å følge etter. Det som førte til fiasko i København og på etterfølgende klimamøter, har vært at alle har ventet på hverandre. Mange har ventet på signaler fra de største utslipperne. Nå er de kommet. Samtidig skal ikke forventningene til Paris-møtet skrus for høyt. Avtalen mellom Kina og USA kan være en indikasjon på at det verden trenger ikke nødvendigvis er en global avtale som omfatter alle land, men et nett av bilaterale og multilaterale avtaler som har konkrete mål og virkemidler og som er juridisk bindende.
Bellonas leder Frederic Hauge mener avtalen som ble kunngjort onsdag, trolig er det viktigste som har skjedd i kampen mot klimaendringene. Ifølge FNs klimapanel må det kuttes langt mer i utslipp enn det Kina og USA legger opp til. Vi små kan derfor ikke støtte oss på de største, men vi kan heller ikke dekke oss bak dem.
Det minste Norge kan gjøre er å vedta like sterke utslippsreduksjoner som EU har gjort.