Kunst har den gunstige egenskapen å kunne problematisere og kommentere det samfunnet den er et resultat av. Et aktuelt, aktivismepreget kunstuttrykk tydeliggjør hvordan den også er med på å forme og utvikle dette samfunnet.
Kunst kan bli liv, og liv kan bli kunst, framkommer det i den franske filosofen Jacques Rancières artikkel «The aesthetic revolution and its outcomes» fra 2002. Den forestilte dikotomien kunst og verdslighet får gjennomgå og det fremmes et forslag om ikke kunsten og livet stadig utveksler egenskaper. Denne fusjonen mellom kunsten og det verdslige kommer tydelig til uttrykk blant annet hos surrealisten Meret Oppenheim, popkunstneren Andy Warhol med sine velkjente Campbell-bokser og hos kitschestetikeren Jeff Koons. Kunsten og det tinglige spiller ballen til hverandre i en slags evig skiftende utkledningslek.
Kunsten kan imidlertid speile virkeligheten på andre måter enn å spille på sin tinglige side. Det kunne man se eksempler på i sommer, blant annet under Festspillene i Bergen og Teaterhuset Avant Gardens scenekunstfestival Bastard i Trondheim. Begge disse festivalene viste den omdiskuterte monologen Manifest 2083, skrevet av den danske dramatikeren Christian Lollike. Forestillingen forsøker å nærme seg Anders Behring Breivik ved å presentere et scenario der en person bestemmer seg for å spille terroristen. I Trondheim ble også Azra Halilovics forestilling Telling the Truth vist, der hun tar utgangspunkt i sin oppvekst i Bosnia og Hercegovina under Bosnia-krigen.
Det kunstneriske arbeidet førte henne til Haag og ansikt til ansikt med den tidligere serbiske lederen Radovan Karadzik, tiltalt for blant annet folkemord, krigsforbrytelser, deportasjon og forbrytelser mot menneskeheten. I Bergen var Festspillene også åsted for kunstner Morten Traaviks oppsetning Kardemomeyang, der elever fra den nordkoreanske musikkskolen Kum Song bidro med egne tolkninger av barnesangene fra Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by. Denne konserten er foreløpig siste ledd i en rekke prosjekter kunstneren har gjennomført i samarbeid med nordkoreanske aktører. Prosjektene har blitt møtt med sterke reaksjoner, blant annet fra tankesmien Civita, som har utstedt krass kritikk. Til gjengjeld tar Traavik debatten til et helt nytt, og svært virkelighetsnært, nivå når han velger å anmelde Civita for ærekrenkelse.
Det å skulle kaste rundt seg med merkelappen «politisk kunst», er naturligvis problematisk. Kanskje kan vi likevel si at vi beveger oss i en retning der vi, mer enn kun å kommentere, utfører politikk i kunst. I sommer deltok jeg på et kurs i kritisk teori ved Universitetet i Utrecht. I det kurset inngikk et besøk i visningsrommet BAK, som drives av kurator Maria Hlavajova. Der ble vi presentert for flere kunstprosjekt som er med på å forme offentligheten i Nederland i dag. Det første består av et kollektiv som kaller seg We are here, bestående av 225 ureturnerbare flyktninger som får hjelp av en rekke kunstnere til, med kreative midler, å fremme sitt krav om oppholdstillatelse. Et annet prosjekt som ble presentert var Aernout Miks installasjon Cardboard Walls, som gjenskapte hvordan ofrene fra Fukushima-ulykken i 2011 bodde i små avlukker laget av tynne pappvegger i etterkant av ulykken. Det iscenesatte og improviserte ble imidlertid utfordret da selskapet som var ansvarlig for hendelsen, TEPCO (Tokyo Electric Power Company) sin offentlige unnskyldning ble gjenskapt inne i installasjonen.
«I den grad kunsten er som et speil, avslører den oss for oss selv», skrev Arthur Danto i artikkelen «Kunstverdenen». De internasjonale eksemplene er fremdeles mer aktivismepregede enn det vi så langt har sett her hjemme, men det er ingen grunn å se bort ifra at flere tilfeller etter hvert vil kunne gå under merkelappen «artivism» også her. Kunstnerens arbeidssted er ikke bare et fysisk, men også et sosialt rom. Marcel Duchamp skapte furore da han plasserte et pissoar på en sokkel, titulerte det Fontene og stilte det ut i et galleri. Men, som Hlavajova så treffende påpekte i Utrecht:
Nå er det på tide å sette pissoaret tilbake der det hører hjemme.