Cuba har ikke lenger noen unnskyldning for å nekte oppmykning av politikk og økonomi, hvis USA opphever handelsblokaden.

Det er 25 år siden Berlinmurens fall, og igjen er det dystre utsikter til kald krig i forholdet mellom Vesten og Russland. Men på tross av årene med geopolitisk tøvær, eksisterer det fortsatt ett meget betent naboforhold som kaster lange skygger. Cuba og USA har frem til nå begge valgt å opprettholde en isfront.

Den karibiske øystaten har vært en torn i øyet til verdens eneste supermakt. Mens resten av den vestlige verden har normalisert sitt forhold til det kommunistiske diktaturet, har USA videreført en knallhard linje. Signalene som kom onsdag kveld fra Havana og fra Washington D.C., indikerer at en av verdens aller siste spenningsfelt som er knyttet til tradisjonell politisk-økonomisk ideologi, kan gå mot en avspenning. Da USA innførte handelsembargoen i 1961, var Cuba en brikke i et stormaktsspill som året etter var nær ved å utløse et kjernefysisk ragnarok. Det er helt åpenbart at det ikke lenger er berettiget for USA å boikotte en liten, men brysom, øynasjon.

Tilnærmingen mellom USA og Cuba har ikke en eneste geopolitisk overtone. Etter den kalde krigen, har den siste isfronten utelukkende handlet om forholdet mellom den mektige supermakten og den fattige øystaten. Det er grunn til å glede seg med kubanere og amerikanere som nå forhåpentligvis vil finne en fornuftig vei ut av uføret de har rotet seg inn i.

Sett fra USAs side har handelsembargoen lenge vært en meningsløshet. Det innså Barack Obama lenge før han ble president. Nå er hans største utfordring ikke Castro-regimet i Havana, men det republikanske flertallet i Kongressen og svært høylytte eksilkubanere som har sin egen agenda.

Økonomisk betyr normaliseringen mest for kubanerne. Det er grunn til å håpe at dette også vil føre til politiske endringer. Cuba er fortsatt et diktatur, der de elleve millioner innbyggerne er prisgitt kommunistpartiet. I over 50 år har handelsblokaden vært Castro-regimets evige unnskyldning for manglende økonomisk utvikling.

Hvis handelsblokaden lempes, er resten opp til kubanerne selv.