Tidsvitne

 
I dag gravlegges Julius Paltiel, fange nummer 105 362 i Auschwitz. Han døde 7. mars, 83 år gammel. 767 norske jøder ble sendt til nazistenes utryddelsesleirer i Polen og Tyskland. Paltiel var blant de 26 som kom hjem igjen etter krigen. Etter Paltiels død er det kun to gjenlevende av en liten håndfull nordmenn som overlevde redslene i den aller verste av konsentrasjonsleirene.

 
Det er 63 år siden andre verdenskrig tok slutt og historien om Holocaust - forsøket på å utrydde jødene - ble kjent. Om noen år er de siste tidsvitnene fra ett av verdenshistoriens aller mørkeste kapitler borte. Da må alle fortellinger baseres på andrehånds kilder, ikke personer som selv opplevde fornedrelsen på kroppen. Som ikke fikk sitt fangenummer tatovert på underarmen. Som slapp å oppleve at alle i deres nærmeste familie og slekt ble myrdet. Heldigvis har mange av tidsvitnene etterlatt seg en rik arv. Julius Paltiel viet sitt liv til å fortelle. Flere tusen, deriblant mange skolebarn, har gjennom årene fått høre hans redselsfulle historie. I Det jødiske museum i Trondheim, på foredrag, eller på en av de mange turene til Auschwitz etter krigen.

 
De mange innleggene i Adresseavisens minneprotokoll viser at Paltiels lavmælte og nøkterne fortelling har satt dype spor. Alle som har lyttet til tidsvitnenes egne beretninger, vil bidra til å ta vare på denne arven. De vil bidra til at redslene blir husket, selv om de som opplevde ondskapen på kroppen, ikke er mer. En annen Auschwitz-fange, nobelprisvinner Elie Wiesel, har skrevet: «Glemselen står alltid på fiendens side. Ofte er det glemselen som er fienden».

 
Når ting er glemt, kan de samme grusomme handlingene skje igjen. Forsøkene på omskriving av historien vil også bli flere og sterkere når førstehåndskildene er borte. Den industrielle utryddingen av jøder er så godt og grundig dokumentert at det heldigvis ikke lar seg gjøre å motbevise. Men omfanget av grusomhetene, og andre viktige deler av historien om andre verdenskrig, kan bli ofre for fortegning og omskriving. Hvis ikke ettertiden passer på. Derfor er det livsviktig å sørge for at Holocaust er en del av vår kollektive bevissthet. Formidling og forskning om andre verdenskrig er på mange måter enda viktigere i dag enn i tiårene etter krigens slutt.

 
Den aller viktigste arven etter de som overlevde Holocaust er å sørge for at det aldri får skje igjen. Julius Paltiels ord i boken «Tidsvitner» bør være rettesnor i alle konflikter: «Den eneste måten verden kan gå fremover på, er at mennesker snakker sammen.»