Styret ved NTNU kan ikke beskyldes for at universitetet velger minste motstands vei.

NTNU-styret: I tråd med innstillingen fra rektor Gunnar Bovim, stemte flertallet i styret ved NTNU for storfusjon. Foto: OLE MARTIN WOLD

Styret ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) vedtok onsdag med seks mot fem stemmer å slå sammen universitetet med de tre høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag. Høyskolene i Narvik og Nord-Trøndelag var ikke ønsket inn i det gode og store selskap. Resultatet vil trolig bli at NTNU går fra å være nummer to til å bli Norges største universitet, med 38000 studenter.

Selv om vedtaket ble gjort med knappest mulig margin, er beslutningen historisk, og det viktigste skiftet knyttet til universitetet i Trondheim siden NTNU ble etablert i 1996. Nå er det viktig at det også internt i NTNU og de tre høyskolene blir skapt entusiasme blant studenter og ansatte.

Fusjonen møter stor motstand blant de ansatte. Som det går frem av NTNUs saksfremlegg vil en sammenslåing kreve stor lederoppmerksomhet og ha betydelige fusjonsomkostninger. Slik sett vet NTNU hva universitetet går til. Sammenslåingen i 1996 av daværende AVH og NTH, pluss fire mindre områder, har tatt lang tid.

I styremøtet onsdag ble det pekt på at selv 19 år senere, er fortsatt ikke potensialet fra denne sammenslåingen tatt ut. Det enkleste i 2015, men også mest kortsiktige, hadde derfor vært å ikke gjøre noen ting, slik ansatterepresentantene ved NTNU gikk inn for. Rektor Gunnar Bovim skriver i sin vurdering at å stå alene gir høy risiko. Når ansatterepresentantene er kritiske, er det verdt å merke seg at de to studentrepresentantene ivret for sammenslåing og utgjorde flertallet sammen med de eksterne styrerepresentantene.

NTNU fortjener ros for at universitetet ikke ønsker å være en passiv tilskuer til en verden i konstant endring. Faktorene som påvirker valget er ikke bare regionale og nasjonale, men i høyeste grad også internasjonale.

Det pågår en fullstendig omlegging av organiseringen av universitets- og høyskolesektoren. De regionale høyskolene vil som organisatorisk ledd trolig forsvinne fra store deler av landet. Det må også skje en opprydding i den enorme mengden av ulike linjer, retninger og fag innen høyere utdanning.