Situasjonen i Syria er ekstrem. Norge må slutte å late som om en av verdens verste flyktningekatastrofer ikke eksisterer.

Flyktninger: Syrias nærmeste naboland har tatt imot over 3,7 millioner mennesker på flukt fra borgerkrigen, mens Norge siden 2011 har sagt ja til 3987 syriske flytktninger. Bildet er fra Zaatari i Jordan, verdens nest største flyktningeleir. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Syria er revet i stykker. Det startet som fredelige demonstrasjoner, inspirert av den arabiske våren i andre land. Utviklingen er blitt mer dramatisk enn noen kunne forestille seg. Om lag 220 000 mennesker er drept og halvparten av befolkningen er på flukt. Landsbyer og byer ligger i ruiner. Det er absolutt ingen lyspunkter. Alt er svart i Syria.

Det er ingen tegn til at fiendtlighetene skal stoppe. Men selv hvis krigen skulle ta slutt i morgen, vil det ta år med gjenoppbygging før mange av flyktningene vil ha et hjem å flytte tilbake til. Syria vil være rammet av en velferdsmessig katastrofe i svært lang tid. Fravær av krig er heller ikke ensbetydende med fred og fremgang. Det ser vi i land som Irak og Libya.

Vi er svært varsomme med å sette Norges finansielle rikdom opp mot alle slags gode formål. Noen ganger er det likevel ekstra viktig å ha et perspektiv som strekker seg utenfor verdens rikeste land. I morgen markeres et tragisk jubileum for borgerkrigen i Syria. Da er det fire år siden starten på det som har utviklet seg til en av de verste borgerkrigene verden har sett.

Norge ga i fjor 933 millioner kroner i ulike former for bistand til det borgerkrigsherjede landet. Siden 2011 har vi her i landet tatt imot 3987 syriske flyktninger. Til sammenligning har Sverige tatt imot over 56 000. Irak, Libanon, Tyrkia og Jordan huser minst 3,7 millioner flyktninger. I år har Stortinget vedtatt at Norge skal ta imot 1550 syriske kvoteflyktninger.

Åtte humanitære organisasjoner har tatt initiativ til en kraftig opptrapping av innsatsen for syriske flyktninger. Statsminister Erna Solberg har pekt på at det er mye mer effektivt å hjelpe flyktningene «der de er», enn å hente dem til Norge. Norge må gjøre mye mer av begge deler. Da bosniere flyktet fra krigene på Balkan på 1990-tallet, åpnet Norge grensene. Skal Norge moralsk kunne forsvare en restriktiv innvandringspolitikk, må vi stille opp når det trengs som aller mest.

Det gjør det nå. Og det haster.