Det hører ikke hjemme i norsk parlamentarisme at en finansminister oppfordrer til boikott av et stortingsvedtak – uten å ta konsekvensene.
Med partilederdebatten under Arendalsuka i går kveld var den rikspolitiske delen av lokalvalgkampen for alvor i gang. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen hadde i forkant varmet opp med et meget kontroversielt utspill i Ålesund i helgen. Budskapet var at jo flere kommuner som sier nei til å motta syriske flyktninger, jo større er muligheten for at avtalen om 8000 syrere til Norge over tre år ikke gjennomføres.
Nærmere en oppfordring til boikott av et vedtak et solid flertall på Stortinget har fattet, inklusive regjeringspartiet Høyre, er det vanskelig å komme. Kommunene skal gjøre jobben med støtte fra staten. Finansministerens appell til sine partivenner er; stem nei. Som partileder har hun sin fulle rett til å mene det, noe som er helt i tråd med vedtaket Frp har fastholdt fra sist landsmøte til Løvebakken.
Men som finansminister opptrer hun som en provokatør mot regjeringen hun sitter i, og som skal sørge for å gjennomføre det stortingsflertallet har vedtatt. Frp sitter også med ministeren som er ansvarlig for at flyktningene blir integrert. Statstilskuddet til kommunene skal Siv Jensen få på plass i budsjettene hun selv leverer. I tillegg har mange Frp-styrte kommuner allerede sagt ja til å motta rimelig mange syrere.
Det er ikke overraskende at Frp tar i bruk flyktninger som et valgkamputspill. Sist debatten om syrerne var oppe, altså i vår, fikk partiet et betydelig løft på meningsmålingene. Mange deler Frps skepsis mot flere flyktninger, også innenfor Arbeiderpartiet, som var pådriver for vedtaket som endte med 8000 flere over tre år.
Frp valgte i sluttfasen å forlate forhandlingene om et forlik, og stemte imot i Stortinget. Det er helt kurant. Derfor kunne nestleder Per Sandberg, som sitter i Stortinget, ha sagt som Siv Jensen har gjort. Men når hun som finansminister oppfordrer til boikott av et klart flertallsvedtak, blir situasjonen unik. Særlig fordi hun ikke tar konsekvensene av sine meninger og går ut av regjeringen.
I flere tiår har Frp vært en positiv pådriver for mer parlamentarisk ryddighet og kontroll. Nå forsøker de seg på protest og populisme fra posisjon.
Velgerne gjennomskuer kanskje spillet.