For å kunne lose en internasjonal klimaavtale rundt Kongressen i USA, kan ikke en avtale i Paris i desember gjøres for god.

Barack Obama er den første amerikanske president som har besøkt Alaska. Bildet er fra et besøk 2. september hos fiskeren Kim Williams i Dillingham, Alaska. Som i resten av Arktis, vises klimaendringene godt i den nordligste av USAs deltstater. Foto: Andrew Harnik, Ap

For å kunne lose en internasjonal klimaavtale rundt Kongressen i USA, kan ikke en avtale i Paris i desember gjøres for god.

Paradoksene og utfordringene står i kø i klimakrisen. På den ene siden må en internasjonal avtale om utslippskutt bli så omfattende at det kan dempe virkningene av global feber. På den annen side må heller ikke ambisjonene for en avtale være så omfattende at det ikke blir noen utslippskutt. I USA er det reell fare for at en for god klimaavtale vil bli stanset av det republikanske flertallet i begge kamre i Kongressen. Hvis avtalen blir mindre omfattende og forpliktende, trenger ikke presidenten Kongressens godkjenning, men da er det en fare for at avtalen ikke blir god nok for å redusere utslippene av klimagasser så mye som FNs klimapanel mener er nødvendig.

President Barack Obama holdt i forrige uke en kraftfull tale i Alaska om klimapolitikk. Talen ble holdt på en konferanse om arktisk samarbeid og klimaendringer. I talen hudflettet han klimaskeptikere og andre som ikke tror på vitenskapen. Presidenten har lagt bredsiden til. Talen avslører at Obama har et følelsesmessig engasjement for klimaet. Vi får aldri svar på om USAs president ville vært like engasjert og tydelig hvis han også hadde flertall i Kongressen for sine standpunkt.

Lederen for verdens største økonomi lovet i Alaska-talen å ta en ledende rolle i klimakampen. Samtidig vet Obama at en for god avtale i Paris vil bli stanset av Kongressen. Klimaskeptikerne har grepet om flertallet i Senatet og i Representantenes hus. Ikke engang i sitt eget parti har Obama full støtte.

Kina og USA er verdens største og nest største utslipper av klimagass. Til sammen står de for 45 prosent av globale klimautslipp. De inngikk i november 2014 en avtale om utslippskutt. Den avtalen og de politiske rammebetingelsene i USAs kongress utgjør taket for hva det blir mulig å oppnå i FNs klimatoppmøte i Paris om tre måneder.

De store landene lar seg ikke diktere av de mange små. Derfor er det tvilsomt om en avtale vil kunne begrense temperaturstigningen til to grader. Av samme grunn blir det enda viktigere hva som kan oppnås av enkeltland og regioner og hvor store utslipp som kan kuttes ved hjelp av ny teknologi og nye produksjonsmetoder.

Noe er mye bedre enn ingenting, selv om det for klimaet trolig ikke er nok.