Hamsun og vi

«Om hundre år er allting glemt», skrev Knut Hamsun selv. I år skal det markeres at det er 150 år siden han ble født. Men hans politiske svik er ikke glemt og langt fra tilgitt. Ved innledningen av Hamsunåret er den gamle diskusjonen om nazisten versus dikteren atter i gang.

Frisk og fordomsfri debatt om vårt forhold til Hamsun er verdifull. Den kunne bli viktig om den hadde brakt oss litt videre. Det bidrar ikke Homlung til med sitt uforsonlige innlegg her i Adresseavisen. Han gjentar stort sett argumentasjonen fra 1970-tallet, den gang kunst ble vurdert ut fra et politisk ståsted. God kunst skal helst være moralsk oppbyggelig, som teatersjefen skriver. Det er etter vår mening et snevert kunstsyn.

Hamsunåret bør være en anledning til å komme videre i vårt forhold til forfatteren. Det må være mulig å glede seg, og gjerne la seg forføre, av hans litterære verk, selv om han tok feil ideologisk.

Vi er enig med Homlungs forgjenger i sjefsstolen, Catrine Telle, som har det kunstneriske ansvaret for de nasjonale markeringene i Hamsunåret 2009. Hun sa nylig at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

- Hamsun var nazist. OG en av våre største diktere.

Det ligger til teatersjefens kunstneriske frihet å velge bort Hamsun på repertoaret. Men det blir nesten komisk å gjøre det med slik bravur som Homlung. Det er svært lite å velge bort. Hamsun hatet teateret og var ingen dramatiker. Han skrev noen få teaterstykker, og ingen av dem regnes som særlig gode.

Henrik Ibsen og Knut Hamsun er våre mest kjente og anerkjente forfattere internasjonalt. Da Ibsen ble feiret i 2006 var det i et langt større format, med større økonomiske ressurser og sterkere nasjonal entusiasme enn det som så langt er lagt opp for Hamsunåret. UDs markeringer av Hamsun i utlandet har et halvhjertet preg over seg. Sponsormidlene fra private sitter langt inne. I 2009, over femti år etter at 2. verdenskrig var over, er det fortsatt problematisk for mange å knytte sitt eget eller bedriftens navn til Knut Hamsun. Fortsatt er tanken på å oppkalle en gate etter Nobelprisvinneren kontroversiell, og fortsatt finnes det svært få minnesmerker over en av våre absolutt største diktere. Det er smått og beklagelig.

Det er forståelig at eldre generasjoner er preget av etterkrigstidens åndelige klima og at mange har vanskelig for å tilgi de som sviktet. Men det er å håpe at i alle fall yngre generasjoner er i stand til å lese dikterens verk uten å bruke bare de ideologiske brillene. Vi har all grunn til å feire den store forfatteren med stolthet.