Med et nødskrik ble klimamøtet i Doha reddet fra fullt nederlag. Men resultatet er ikke mye å skryte av.

Først nesten et døgn på overtid var det mulig for de 192 landene, som da hadde sittet sammen i to uker, å enes. I praksis innebærer det at Kyoto-avtalen, som utløper ved årsskiftet, forlenges frem til utgangen av 2020. Uten at ambisjonene økes og uten at nye virkemidler blir satt inn.

Dette er likevel bedre enn ingen ting. 32 land, som står for 14 prosent av klimagassutslippene i verden, skal kutte utslippene med tyve prosent i løpet av de neste åtte årene. Det utgjør omkring tre prosent av de totale utslippene.

Forskningen levner ingen tvil. Verden blir varmere, og klimaendringene er påvirket av menneskelig aktivitet. Mer ekstremvær viser gjennom store ødeleggelser hvor farlig dette er for mennesker og miljø. Men det er enorm forskjell på det statslederne sier, det store alvor de omtaler klimaendringene med, og hva de gjør. Utslippskutt i det omfang som forskerne anbefaler har ikke en gang vært diskutert i Doha.

Et bitte lite lyspunkt er at landene er blitt enige om å samarbeide bedre når ekstremværet rammer mennesker som ikke har muligheter til å forebygge store ødeleggelser på grunn av klimaendringer. Det gjelder for eksempel i Bangladesh og andre områder hvor oversvømmelser ødelegger livsgrunnlaget.

Situasjonen gjør at det er lett å bli grepet av pessimisme. Siden den første store klimakonferansen, i Rio i 1992, har utslippene av klimagasser økt med over 50 prosent. Selv om deltagerne den gang forpliktet seg til å begrense utslipp som truer verdens natur og mennesker. I tillegg er Kyoto-avtalen nå betydelig svekket, i og med at store land hopper av.

Kyoto-avtalen, og de institusjonene som er bygget opp omkring denne, er reddet gjennom Doha-møtet. Det betyr at verdenssamfunnet i det minste har strukturer på plass med tanke på nye, globale klimaavtaler. Håpløsheten på grunn av dårlig fremdrift og svake resultater gjør det ekstra viktig å ta vare på det som faktisk finnes når det gjelder internasjonalt samarbeid om klimapolitikken. Inntil noe bedre kommer på plass.