Gisseldramaet i Algerie tvinger oss til å spørre om prisen for forretningsvirksomhet i utlandet kan bli for høy.
Situasjonen ved gassanlegget i In Almenas var i går kveld fortsatt uklar. Det lille av informasjon som har sluppet ut, er mostridende og forvirrende. Et lyspunkt i gårsdagens alvorstunge nyhetsdekning, var at ett av de opprinnelig ni norske gislene var i sikkerhet.
Statoil og regjeringen har i sin krisehåndtering prioritert innsatsen med å sikre liv og helse for de berørte, og følge opp de pårørende. Det er en helt riktig prioritering.
I neste omgang vil en diskusjon om sikkerheten for norske borgere på tjeneste i risikoutsatte områder tvinge seg frem. Som et av verdens største oljeselskap, har Statoil de siste årene etablert seg i en rekke land med store olje- og gassressurser, men som er styrt av autoritære regimer med mangelfull respekt for menneskerettigheter.
Myndighetene i Algerie har vist en helt annen holdning til informasjon enn det vi er vant til. Ledere i land som er berørt av gisseldramaet, er kritiske til at de ikke ble orientert om aksjonen mot gisseltagerne. Mens vestlige myndigheter ville ha gått forsiktig frem for å redusere risikoen for tap av menneskeliv, slo Algerie kontant til mot terroristene.
De algeriske myndighetene sitter på informasjonen om alle sider av aksjonen. De slipper heller ikke inn utenlandske journalister. Nyhetsdekningen av aksjonen har også vært en informasjonskrise. Det er helt uvanlig at ikke en gang de politiske myndighetene i landene som har gisler ved anlegget, får etterrettelig informasjon om det som skjer. Dette bidrar til å øke belastningen på de pårørende, som nå har levd i usikkerhet og fortvilelse i flere døgn.
Statoil etablerte seg i Algerie for ti år siden. Landet ble regnet som det farligste selskapet opererte i. Selskapet har vurdert de sikkerhetsmessige utfordringene opp mot forretningsmessige hensyn, og funnet at det var verdt å ta risikoen ved å drive virksomhet her. Sikkerheten til anlegget har vært ivaretatt av algeriske soldater, i tillegg til egne sikkerhetseksperter. Det har vist seg ikke å være nok.
Årlig tjener Statoil fem milliarder kroner her. Ingen vet ennå hvor store de menneskelige kostnadene ved gisseldramaet er. Selskapet må etter dette vurdere om prisen for virksomheten er for høy.